Kommentar

Utenfor i verdens rikeste land

«God fredag»-spalten: Det må være mye verre å være blant de fattige i dag enn da jeg var liten, sier jeg. Gjennom telefonen kan jeg høre hvordan min fine mamma nikker og er enig.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

«Fattigdom i Norge er ikke først og fremst gnagende sult. Men den kryper opp i hodet til barna og foreldrene deres og kan gjøre stor skade – på hele samfunnet», skrev Dagsavisen-kollega Jo Moen Bredeveien i en tankevekkende reportasje forrige helg. Han hadde tatt utgangspunkt i Vårt Land-journalist Maria Laviks bok «Vi, dei fattige», og fortalte historiene til barn som lever i familier under fattigdomsgrensen.

Jeg ble sittende og lese de ulike historiene. Kjente på utenforskapet som ble formidlet, og tenkte på alle eksemplene jeg har sett selv, her familien bor på østkanten i Oslo. Det er rett og slett fryktelig vanskelig for dem som av ulike grunner ikke har den, i verdenssammenheng, nesten ufattelige velstanden som flesteparten i Norge tross alt har. I reportasjen kunne jeg lese at 115.000 norske barn vokser opp i fattigdom, og at prosentandelen er mer enn tredoblet siden 2001. I hovedsak øker fattigdom i Norge på grunn av innvandring til verdens rikeste land.

115.000 norske barn vokser opp i fattigdom.

—  

Vi hadde spurt de ulike partiene om hvordan de ville løse problemet med barnefattigdom. Jeg opplevde Frps svar som brutalt og trist: «All økning i barnefattigdom skyldes i all hovedsak innvandring. Det er ikke det norske samfunnet som produserer barnefattigdom, det er importert. For å snu dette må innvandringen fra de landene som har størst problemer med å tilpasse seg norske samfunnsforhold stanses og integreringen av dem som allerede er her forbedres», uttalte Jon Helgheim på vegne av partiet.

Tekst fra avis.

Jeg ringer til kvinnen som lærte meg at vi i Norge var rike målt mot resten av verden, og at hun derfor alltid ga av det lille hun hadde til folk som hadde enda mindre. For 40 år siden utgjorde min fine mamma, den unge enken, og jeg en husholdning som ikke kan ha vært langt unna fattigdomsgrensen, slik den beregnes i dag. Jeg oppfattet aldri oss som fattige, sier jeg. Mamma er enig. Men det var trangt i noen år, sier hun. Hun sydde klær til meg av min avdøde pappas skjorter og bukser, det hendte at vi måtte spise brødskiver til middag, vi kunne aldri reise på utenlandsferier og jeg husker den høsten jeg gikk i månedsvis og ventet på nye fotballstrømper til 20-30 kroner. Til slutt fikk jeg dem til jul.

Vi er enige om at vi hadde det fint, mamma og jeg, men at det dessverre ikke kan være like lett i 2021 å være et barn som går med hjemmesydde klær og aldri har vært i utlandet. Det som jeg knapt la merke til selv i 1980, er blitt synlig for alle i 2021, og da hjelper det ikke med politikere som peker. God fredag!

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen