Kommentar

Når har vi nok?

Vi kan ikke diskutere klima og miljø uten å diskutere økonomisk vekst.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det finnes mange som forsøker å lage en historie om at miljøkampen handler om ressurssterke mennesker som vil innskrenke livene til folk med dårlig råd. I virkeligheten handler miljøkampen om at de rikeste har en forurensende livsstil som først og fremst rammer de fattigste.

Den rikeste ene prosenten av verdens befolkning står ansvarlig for dobbelt så mye forurensing som de fattigste 50 % av verdens befolkning, ifølge Oxfam. De anslår også at de rikeste ti prosentene står for omtrent halvparten av all forurensing. De fattigste 50 prosentene, altså halvparten av befolkning, står ansvarlig for bare ti prosent av forurensingen. Samtidig er det verdens fattige som er mest sårbare når avlingene svikter, vannforsyningen blir usikker, eller når ekstremværet kommer.

Det er ikke bare Stein Erik Hagen eller Kjell Inge Røkke som er en del av problemet. Hvis du har en helt vanlig norsk inntekt, er du allerede blant verdens 10 prosent rikeste. Altså burde vi definitivt ikke planlegge for enda mer forbruk. Særlig med tanke på at vi har høyere utslipp per innbygger enn land vi liker å sammenligne oss med. Nesten dobbelt så mye som svenskene, og godt over gjennomsnittet i EU.

Vi står overfor en akutt klimakrise og en naturkrise. FNs siste klimarapport, som kom denne uken, viser at temperaturen stiger raskt, og ekstremvær kommer raskere og kraftigere enn det forskerne så langt har fryktet. Naturen vår er under dobbelt press, både av nedbygging, overbeskatning, global oppvarming og havforsuring. I en slik krisesituasjon burde naturligvis diskusjonen handle om hvordan vi raskest mulig omstiller oss på en rettferdig måte. Det skulle bety at de menneskene som i dag lever i nød og fattigdom vil få mer, mens vi prioriterer ned økt velstand til de av oss som har mest. Men slik fungerer det ikke.

I Norge planlegger vi stadig for en kraftig økning i forbruket for alle. Perspektivmeldingen fra Finansdepartementet legger til grunn en tredobling av velstanden. Ingen av de etablerte partiene ser ut til å tørre å love noe annet enn at alle skal få mer. Og under vår sittende regjering, er det særlig de rikeste som har fått glede av veksten. Vi har fått flere milliardærer og større ulikhet. Og selv om de rikeste kanskje har råd til å pynte seg med en elektrisk Porsche, så finner vi det samme mønsteret i Norge som i utlandet: det er de rikestes livsstil som er verst for natur og klima.

Både i Norge og i utlandet finnes det mennesker som bør få en høyere levestandard. Men hvis alle skal få mer, inkludert de rikeste, så blir det stadig vanskeligere å klare å stoppe raseringen av miljøet. Det er vanskelig nok å bekjempe verdens fattigdom uten å øke forurensingen og ødeleggelsen av natur. Men det er umulig hvis vi både skal fjerne fattigdommen og gjøre de rikeste enda rikere.

Det finnes en grense for hvor lenge man kan fortsette med forsøpling, forurensing, utarming av ressurser og ødeleggelse av natur og økosysteme

Jorden har, som Gandhi formulerte det, nok til alle menneskers behov, men ikke til alle menneskers grådighet. Så lenge ordet «nok» aldri får plass i det politiske ordskiftet, så vil det alltid være behov for mer nedbygging av natur, mer energi, mer utvinning av ressurser. Dermed blir det «grønne skiftet» et selvbedrag. Vi løper et maraton der målstreken hele tiden flyttes lenger fram.

I dag har vi en regjering som er ideologiske motstandere av ordet «nok», og som har tillatt dumping av gruveavfall i fjorder, nedbygging av naturområder og strandsone, økt oljeutvinning, større flyplasser, større oppdrettsanlegg, større motorveier. De små, grønne fremskrittene utlignes av hundrevis av tilbakeskritt. De store pengene investeres i mer forurensing, mens småpenger settes av til litt grønnmaling. Under koronakrisen har Norge garantert over 100 milliarder til oljebransjen for å gjøre klimakrisen vanskeligere. Den «grønne krisepakken» regjeringen foreslo var til sammenligning på 3,6 milliarder. Det er mindre enn Norwegian fikk i kriselån.

Ideen om at vi hele tiden må ha mer, dominerer både på venstresiden og på høyresiden. Det er ikke så rart, fordi de etablerte partiene baserer sin ideologi på diskusjoner om hvordan den økonomiske veksten skal fordeles, ikke om hvorvidt evig vekst er mulig, eller egentlig ønskelig.

Det finnes nemlig en grense for hvor lenge man kan fortsette med forsøpling, forurensing, utarming av ressurser og ødeleggelse av natur og økosystemer, før de negative konsekvensene av den økonomiske veksten overstiger gevinsten. Denne sommeren har vi fått katastrofale beskjeder fra alle verdens himmelstrøk om ekstremnedbør og flom, ekstremtørke og skogbranner, og temperaturrekorder som knuses. Klimakrisa er ikke noe som kan skje i en fjern framtid, den skjer nå. Det mest provoserende er kanskje hvordan diskusjonen om fattigdom blir brukt for å opprettholde klima- og naturødeleggelse for å gjøre de rikeste enda rikere. Oljelobbyen har lenge solgt et budskap om at Norge må utvinne mer olje fordi verdens fattige trenger energi. Som om norsk oljeutvinning er en form for veldedighet til verdens fattige! Sannheten er jo at vi nesten utelukkende selger vår olje og gass til andre rike land, og at vi tjener så mye penger på det at vi har måttet opprette et stort fond for å unngå at alle pengene overoppheter økonomien vår, samtidig som vi ignorerer at olja overoppheter kloden.

I klimadebatten mangler det ikke på fantastiske visjoner om hva teknologien kan få til. Vi skal fange ufattelige mengder CO2 og lagre det under bakken. Alle fly skal bli elektriske. Vi skal transportere gods med selvkjørende trailere og droner. Vi har multimilliardærer som reiser til verdensrommet og argumenterer for at vi trenger å kolonisere nye planeter, uten å gjøre det som trengs for å sikre den planeten vi allerede har. Mens troen på teknologi er nærmest grenseløs, er troen på samfunnsendring lik null. Er det vanskeligere å bremse overforbruket hos verdens rikeste enn å fange CO2 og putte det under bakken? Er det mer utenkelig å søke en balanse med naturen og klimaet, enn å kolonisere Mars? Et samfunn som ikke er basert på evig utnyttelse og ødeleggelse av naturen, er fullt innenfor vår rekkevidde. Da må vi tørre å snakke om når vi har nok.

Men det aller viktigste du kan gjøre er å stemme på det eneste partiet i Norge som vil gjøre det enklere og billigere å gjenbruke, reparere og dele fremfor stadig høyere forbruk. Valglokalene åpnet nå på mandag.