Kommentar

Bekymring til besvær

Det er på tide å skru av alarmknappen.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Da alvoret i koronasituasjonen slo inn over oss for i mars 2020 telte avisene dødsfall på framsida. En gang på høsten gikk man over til statistikk over hvor mange som var innlagt på sjukehus. I 2021 har vi telt antall smitta, og etter hvert er det antall mennesker i karantene som har skapt de største overskriftene.

Alt dette er godt nytt. Det dokumenterer et pandemiforløp som blir stadig mindre alvorlig. Men det viser også et samfunn som er satt i konstant alarmberedskap. Etter hvert som vaksinene settes og samfunnet åpnes må også alarmen slås av og vi må gå over i en ny mental koronamodus.

Det er ikke sjukdomsforløpet slik det arter seg for de aller fleste smitta som har gjort covid-19-viruset til en global katastrofe. I motsetning til for eksempel ebola, er koronaen relativt ufarlig for de fleste. Men for de eldste, en del med underliggende sjukdommer og noen andre er den livsfarlig. Den fører til ekstremt mange sjukehusinnleggelser og lammer raskt helsevesenet fullstendig om det ikke settes inn tiltak.

Fjernsynsbildene fra Wuhan og Italia viste hvor raskt en ukontrollert smittesituasjon kunne skape katastrofale tilstander. Massegravene i New York noen uker seinere bekrefta at nedstenging og omgripende smitteverntiltak var den eneste farbare veien for å unngå store lidelser.

Men, og det er et stort og viktig «men». Vi er ikke lenger i mars 2020, vi er tvert om i en situasjon hvor store deler av befolkninga er vaksinert mot covid-19-viruset, og hvor de utsatte gruppene for lengst har fått to doser av effektiv vaksine og vil være klare for en eventuell tredje dose raskt om nye virusvarianter krever dette.

Det er i øyeblikket ikke noe press på helsevesenet som følge av koronasjukdom, antakeligvis legger de ekstraordinære koronatiltakene en større belastning på landets sjukehus enn det de sjuke gjør. Og det er nesten ingen som dør av sjukdommen lenger.

Det vil si at de to faktorene som gjorde at vi kollektivt trykka på den store alarmknappen i mars 2020 og stort sett har holdt den inne siden, ikke er til stede lenger.

Å telle antall smitta med korona og innføre karantener for alle deres nærkontakter er i ferd med å bli dobbelt umulig. For mens man under nedstenginga var i en situasjon hvor folk hadde få nærkontakter, vil man med et åpnere samfunn få tilsvarende mange flere kontakter.

Takk og lov.

Dermed får man hundrevis av karantener der man får noen måneder siden hadde et titalls, og tusenvis der man før hadde noen hundre. Dette er ikke holdbart, det så vi de siste ukene av skoleåret, hvor smittesporingsteamene lå dagevis bak smitten fordi det var så mange kontakter som måtte ringes opp, og hvor skole, idrett og privatliv for alle med tilknytning til barn og unge var helt uforutsigbart fordi det kom stadig nye bølger med karantener og stadig nye tolkninger av nær og fjernkontakter.

Kanskje trenger vi å hjelpe hverandre å huske hva som er normal hverdag

Heldigvis signaliserer både regjeringa og helsemyndighetene at karantener og dagens smittsporingsregime gradvis vil erstattes av hyppig testing. Det er et viktig steg mot et normalt samfunn. Men vi trenger mer, og kanskje aller mest at vi i fellesskap senker skuldrene.

På onsdagens pressekonferanse var de aller fleste spørsmålene fra pressen knytta til om ikke mer skulle gjøres, om hvor bekymra man var og hvorfor ikke mer blei gjort. Altså mer alarm, ikke mindre.

Logikken i mediene er nådeløs. Jo mer katastrofe, jo mer alvor - jo bedre er det. Da er det «breaking news» og store overskrifter. Så lenge noen er bekymra, kritiske eller sjuke, vil mediene finne dem og lage saker. Sakene er ikke nødvendigvis proporsjonale med problemene. Men de fungerer som bensin på bekymringsbålet.

De som allerede er engstelige, blir skremt, de som ikke var bekymra blir det. Og Espen Nakstad er tilsynelatende alltid bekymra. Denne kollektive bekymringa trengte vi begynnelsen av 2020, men jeg er usikker på om vi trenger den nå. Tvert om trenger vi kanskje å hjelpe hverandre å huske hva som er normal hverdag.

Jeg er ikke smittevernekspert, det er mye jeg ikke har noen forutsetning for å uttale eller mene noe om rundt korona. Men noen ting vet vi etter å ha levd under ganske ekstreme restriksjoner i halvannet år:

Stadige endringer i regler og rammebetingelser er logisk for myndighetene som følger smitten med millimetermål, men er frustrerende, skadelig og demotiverende for både mennesker og institusjoner. Nye fjorten dager med restriksjoner og begrensinger er ikke det samme som de første fjorten dagene, de kommer oppå atten måneder, og gjør langt større skade.

De negative effektene av restriksjonene akkumuleres. Vi kan ikke fortsette å sette hverandre i karantene fordi vi har vært i nærheten av noen som er smitta av en sjukdom som etter alle solemerker ikke lenger er så alvorlig her i landet.

Det norske fellesskapet har vist seg sterkt og bærekraftig gjennom koronaen. Tilliten til myndighetene har vært og er høy, stort sett med god grunn. Men det er en fare for at myndigheter og forvaltning venner seg til å kontrollere og regulere folks hverdagsliv i detalj. Tida er inne for å vende oss av med det. Og det er en fare for at vi lar bekymringene vår trumfe fornuften.

Det er på tide å slutte å være bekymra for hoste og snue. Vi trengte hjelp, en dugnad, for å omstille samfunnet til alarmtilstanden da koronaen slo ut. Vi kommer til å trenge en dugnad for å komme ut av alarmberedskapen også.