Kommentar

Takk for at du sa ifra, meeen

Dette var ubehagelig å høre om, så du overreagerte nok, søta.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er nesten tretti varmegrader ute.

Jeg skal på jobb, jeg har dårlig tid, drar den ene etter den andre kjolen over den svette ryggen min. Det går ikke. For kort, for mye kløft, for mye bein. Jeg sukker høylytt mens jeg tenker på gutta på min alder som går i baris midt på Karl Johan om sommeren.

Det er ikke fordi jeg er redd for å virke uprofesjonell at jeg stresser sånn, jeg sitter for det meste bak Pc-en alene. Nei, det er bussturen til og fra.

Eller gåturen på vei hjem igjen.

Folk er stort sett greie. Men du trenger ikke oppleve noe ubehagelige mange ganger, før du bevisst forsøker å unngå å havne i sånne situasjoner. Og sånn begynner du å legge skylda litt over på deg selv. Og kjolen du har på deg.

Som om jeg ba han fyren følge etter meg inni bussen og se på porno på telefonen sin, mens han presset seg mot meg. Som om jeg kunne noe for det den gangen jeg ble antastet av en fremmed, og det var så tett med folk at jeg ikke kom meg noe sted. Som om jeg har en plakat på ryggen som sier «rop noe etter meg nå», nå er jeg er glad og på vei hjem fra fest.

Dette tenkte jeg på, her om dagen, hvor mange sånne småhendelser som har bygd seg opp gjennom årene, og fikk en følelse om at dette kan jeg ikke si høyt. Jeg kan ikke gjøre en greie ut av mitt ubehag! For noen kommer til å si at jeg finner det på. At det bare er bagateller.

At jeg overdriver. Setter meg selv i en offerrolle.

Kvinners ubehag blir ofte bagatellisert. Eller tolerert opp til en viss grense. Under metoo fikk man et plutselig og uvant rom for å dele erfaringer, og selv da fantes det et men.

«Men er det ikke lov å tulle med noe lenger?»

«Det er alvorlig med overgrep og sånt. Men noe må man jo tåle».

«Det er jo viktig det med maktovergrep og sånt, men».

Men, men, men. De holdningene smitter. De skaper skyld og skam. Fordi vi vet at man får spørsmål om hvor full man var, eller hva man hadde på seg, hvis overgrepssaken din kommer til retten. Fordi helt vanlige beretninger om urettferdighet kan bli vridd på. Vridd til at du hater alle menn. At du ikke bryr deg om at menn også blir utsatt for overgrep og trakassering.

At du egentlig ønsker oppmerksomhet, er oversensitiv.

Ingen vil være den som tåler for lite. Så vi forteller mindre. Deler mindre. Selv om 1 av 3 nordmenn over 18 år sier at de har blitt utsatt for seksuell trakassering en eller flere ganger. «Det er sikkert ikke alvorlig nok, det som hendte med meg. Jeg skal bare ta det, la det prelle av, være tøff. Jeg vil være en som ikke ble så brydd, jeg!» Sånn føler vi oss alle mer alene.

At man velger å ikke fortelle, kan også henge sammen at det ofte straffer seg. Ta en rask kikk på hvem som sitter igjen i politiske verv etter metoo, og oppdag at mange varslere er borte. Og for alltid redusert til «hun der metoo-dama». De det ble varslet om, er det til og med en uttalt sympati mot. «Det må ha vært tøft å stå i det der», sukkes det. Så skal vi liksom se framover.

Det oppleves litt som om vi godtar det. Seksuell trakassering på arbeidsplassen er kanskje en ting, da sier vi i det minste høyt at det ikke skal tolereres. Men å bli tafset på når man er på byen eller ropt etter på vei hjem, det kan vi ikke gjøre noe med. Og er du redd, redd for at noen skal gjøre deg vondt, da er du litt hysterisk.

Da mistenker du alle menn. Hvorfor har det blitt sånn?

Det finnes mange historier om kvinner som har blitt trakassert på offentlige områder, og en fellesnevner er ofte at ingen rundt har reagert. Alle eksemplene jeg nevnte ovenfor her, har også den fellesnevneren. Det har vært tydelig at noen har plaget meg, uten en eneste reaksjon fra dem rundt meg. Man føler seg uendelig maktesløs av det. Alene. Men det vet jeg at jeg ikke er.

Det er jo derfor jeg må si ifra om dette.

Vi kan ikke late som at vi har tatt et oppgjør med seksuell trakassering, når mange er redd for å ta kollektiv transport eller gå hjem fra byen alene. Vi kan ikke snakke om alt vi har lært av metoo, når det fremdeles finnes mange i samfunnsdebatten som mener at Norge er likestilt, og ikke ser noen forskjell mellom kjønnene. Vi kan ikke legge dette temaet fra oss, når nær 80 prosent av alle voldtektssaker som etterforskes blir henlagt.

Om jeg var den eneste dette gjaldt, hadde jeg gladelig holdt kjeft om det. Men det finnes så mange som bærer på traumer fra seksuelle overgrep og seksuell trakassering, og vi skylder dem å snakke høyt om det. Vi skylder dem endring.