Kommentar

Olympisk lek i respirator

Åpningsseremoni og 339 øvelser foran tomme tribuner. Dette er ikke olympiske leker, men en økonomisk, olympisk bergingsaksjon for å redde seg selv.

Roerne Erik Solbakken (fra venstre), Oscar Helvig, Olaf Tufte og Martin Helseth forbereder seg så godt de kan på ro-arenaen Sea Forest Park i Tokyo. Det er syvende gang veteranen Olaf Tufte deltar i sommerlekene.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Reidar Sollie

Reidar Sollie

Sportssjef i Dagsavisen.

Vi står altså foran et sommer-OL i et land som er i unntakstilstand og der store deler av befolkningen ønsker lekene avlyst. Nå har de vært utsatt i ett år og for IOC er det nå eller aldri. De håpet at verden skulle bli normal igjen i løpet av dette året. Det ble den ikke.

IOC (den internasjonale olympiske komité) har så stor makt at det er bare de selv som kan avlyse lekene. Og den tyske presidenten, Thomas Bach har utnyttet det. Disse lekene gjennomføres for å utløse de tv-inntektene som utgjør 75 prosent av alle inntektene til IOC. De 32 milliardene må de ha utløst. At man taper tre milliarder i billettinntekter blir en liten sum i det store bildet.

Verst er det for den japanske arrangøren som går glipp av de store inntektene som publikum og turister skulle lagt igjen. Her blir det ingen tilskuere og ingen turister, kun idrettsutøvere, ledere, trenere og et stort mediekorps der alle er plassert innen for den store OL-bobla. Eller OL-ringene, som det også kalles. De som er utenfor ringene, kommer ikke inn.

Men det er altså 94 norske utøvere innenfor denne bobla som faktisk har ventet ett år på deres viktigste konkurranser i karrieren, og det skal vi ha respekt for. En OL-medalje har fortsatt verdi i deres liv. Bare spør Olaf Tufte, som vi nå skal følge i hans sjuende og siste OL der han sitter i en båt med tre andre roere. Søndag kan han ta sine siste, olympiske åretak om båten ikke kommer seg videre.

Men det virker nesten meningsløst å kreve norske OL-medaljer under disse omstendighetene. Blir det noen gylne tv-øyeblikk ut av dette? Under normale omstendigheter kunne dette blitt et festlig OL for Norge, sannsynligvis en kraftig opptur fra de skarve fire bronsemedaljene som ble hanket inn under OL i Rio de Janeiro i 2016. Norges siste OL-gull på sommerføre var det håndballjentene som hentet hjem i London i 2012.

Og nettopp håndballen er kanskje det som vil bli seende mest normalt ut de neste 16 dagene der Norge for første gang har med begge landslagene. Det betyr håndballkamper med Norge hver dag fra og med natt til lørdag. Og begge lagene er naturligvis finalekandidater i en turnering som er mye strammere enn i EM og VM.

Ved siden av ballkasterne er Karsten Warholm, sandvolley-gutta og kanskje triatlon-utøverne Norges største gullkandidater. Jakob Ingebrigtsens jakt på OL-medalje vil også få stort fokus. Også kan det som så ofte før dukke opp overraskelser i idretter som ikke er i mediebildet daglig, som skyttere og seilere. Og når OL er over skal Birgit Skarstein fronte vår lille Paralympics-tropp.

Tre dager før OL-åpningen kunne ikke OL-sjefen Toshiro Muto utelukke at OL ble avlyst. Nå er dagen kommet. Skulle lekene bli stoppet underveis er IOC lettet over å ha de tre neste arrangøren på plass: Paris 2024, Los Angeles 2028 og Brisbane 2032.

Så får vi som skal la oss underholde av dette se om Discovery-teamet klarer å skape de entusiastiske sendingene som nå er planlagt på TV Norge og Eurosport-kanalene. De starter med handikap. For akkurat nå ser det ut som et OL i respirator. Et OL vi aldri har hatt maken til før.