Kommentar

Det sorte krateret

Minnet av 22. juli sitter fysisk i kroppen.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

For ti år siden var jeg sommervikar i Dagsavisen.

Det var fredag, og jeg hadde en ambisjon om å runde av tidlig. Men da klokken nærmet seg halv fire satt jeg fortsatt på kontoret. 100 meter unna Regjeringskvartalet.

Så smalt det.

Jeg husker distinkt en helt fremmed følelse, av at det som skjedde der og da - det hadde jeg aldri opplevd før. Det er ikke så ofte en voksen person opplever noe virkelig helt ukjent, men jeg minnes at jeg registrerte veldig tydelig at det var nettopp det som skjedde.

Trykket fra bomben. Smellet. Vinduene som knuste. Menneskene som skrek.

Alle heisene sto og vi løp seks-syv etasjer ned en helt skakkjørt trapp. Takplater hang løst og luften var tett av murpuss og angst. Ute på gata sto og lå folk om hverandre. Noen bar preg av hysteri, andre av sjokk og apati. Folk snakket om gassledninger som hadde sprukket.

Eller kanskje var det et helikopter som hadde kræsjet?

Moren min var forsvarsminister den gangen. Ute på gata slo det meg derfor at det var stor sannsynlighet for at hun befant seg i Høyblokka, og jeg sprintet de få, uutholdelig lange meterne bort. Krateret som møtte meg foran det bygget har brent seg inn på netthinnen - det ble et sort hull både i bakken og i sjelen min.

Jeg fikk heldigvis raskt tak i mamma, og ble med det, noe bisart, kanskje den første som varslet regjeringen om bomben. Over telefonen ledet hun meg ut av sentrum. - Kom deg vekk fra Regjeringskvartalet, det er vanlig med en eksplosjon nummer to. – Velg veier utenom Tinghuset, Nasjonalteateret og Slottet. Jeg husker jeg kollapset halvveis opp i Bogstadveien da jeg møtte en kompis fra Blindern som bare tok meg imot og holdt.

Jeg syns disse kanskje 20 minuttene var helt forferdelige. Men så ble jo alt bare hundre ganger verre. Mitt traume ble mikroskopisk. At terroristen kom seg videre over til Utøya og skjøt løs på AUF, på barn og unge samlet på sommerleir, er ikke til å bære. Har min historie sånn sett i det hele tatt noe å gjøre i konteksten av en tiårsmarkering for 22. juli?

Ti år er ikke nok til å glemme helt, men det er nok til å viske litt ut.

Flere politikere og medier omtaler 22. juli i veldig generelle ordlag, men historien min har en plass fordi jeg også kan fortelle at det som rammet oss den dagen ikke var en «hendelse» eller en «katastrofe» (i generell forstand), men et høyreekstremt terrorangrep rettet spesifikt mot AUF og en AP-ledet regjering.

Det er ikke å slå noen politisk mynt, eller å trekke noe imaginært «22. juli-kort», å si det høyt. Det var de spesielt, og den politiske venstresiden mer generelt, som var målet. Og terroristen hatet dem basert på et helt konkret tankegods bestående av konspirasjonsteorier, rasisme og høyreekstremisme – ekstreme meninger som den dag i dag fortsetter å bre om seg.

I Norge er det fortsatt mange, kanskje flere enn før, som hater både intenst og farlig. Forhåpentligvis er det derfor nyttig at vi som orker deler historiene våre fra 22. juli, uansett hvor små eller store de måtte være, og med det minner om hva som kan skje dersom man vender blikket bort fra hatet som forårsaket det hele.