Kommentar

Det er nå du skal se TV-serien om 22. juli

Har du ikke sett TV-serien «22. juli», er det på tide å gjøre det nå. Det er din fordømte samfunnsplikt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hvordan skal vi snakke om 22. juli, er spørsmålet som har gått igjen de siste årene. Å se en godt laget TV-serie som dramatiserer disse sommerdagene for ti år siden er en god begynnelse. «22 juli» er å se på NRK TV. Den går også i reprise på NRK3 fra 23. juli.

«22. juli» ble vist på NRK1 for halvannet år siden. De seks episodene på 50 minutter ble sett av en million nordmenn i januar og februar i fjor. Den neste måneden ble den sett av under 100.000 til, forteller NRKs analyseavdeling. Etter det har den knapt hatt seere.

Det er med andre ord et stort norsk publikum som ikke har sett denne serien. Det burde de absolutt gjøre. Selv om «22. juli» ikke er den serien man oppsøker en avslappende TV-kveld. Sees må den. Ikke minst fordi berøringsangsten og tåspissgangen rundt tematikken er påtakelig i norsk offentlighet.

Dette er serien man skylder seg selv og andre å oppleve. Den forteller en for viktig historie til å bli glemt og gjemt, som om den er et minnesmerke over en tid vi helst vil legge bak oss.

Den forteller en historie som er viktig å huske og ta inn over seg på nytt så mange år etter. Selv om den byr på scener som gjør vondt i kroppen og som framkaller tårene, er den en sober og nøktern gjenfortelling av sommeren 2011.

En og annen akademiker vil kanskje si at «22. juli» kan være et kjekt tilskudd til bøkene, dokumentarene og forskningen som er begått om dette temaet, men ingen burde undervurdere TV-mediets gjennomslagskraft. TV-drama er det perfekte mediet til å skildre, menneskeliggjøre og levendegjøre en historie, skape forståelse, innsikt og engasjement. Og veien til skjerm er kortere enn den er til bokhylla. En dramaserie kan også gå grundigere inn i tematikk som dette enn det en langfilm kan.

Det er ikke vanskelig å fastslå at «22. juli» er den viktigste serien NRK noen gang har produsert, og den er egnet til å skape ettertanke, forståelse og atskillig mer debatt enn den gjorde på nyåret i 2020. Siden den gang har den sikret serieskaper Sara Johnsen og regissør Pål Sletaune norske og internasjonale TV-priser, og gode kritikker langt uten landegrensen vår, men det er ikke derfor man skal sette av tida til denne dramaserien.

«22. juli» må sees fordi den er den sterkeste og vondeste dramaserien som er laget på norsk. Den får fram minnene fra den sommeren, tankene og følelsene, forvirringen, sjokk og sinne.

Dette er serien man skylder seg selv og andre å oppleve. Den forteller en for viktig historie til å bli glemt og gjemt, som om den er et minnesmerke over en tid vi helst vil legge bak oss.

Serieskaperne Sara Johnsen og Pål Sletaune forteller hvorfor du skal den i seriens første bilde:

«Denne serien handler om 22. juli og om tida før og etter».

«22. juli» handler om folk i forskjellige yrkesgrupper som får jobbhverdag og tilværelsen preget av terrorangrepet. En journalist, en politimann, en lærer, en lege, en renholdsmedarbeider på Ullevål, blant andre, og erfaringene de gjør seg tegner et norsk velferdssamfunn med store svakheter. Den dårlige beredskapen som viste seg når det gjaldt som mest, er et eksempel. De store kuttene i helsevesen og det offentlige omsorgsapparatet et annet, begått av politikere med mer fokus på effektivitet og økonomiske modeller enn et velferdssamfunn som fungerer for dem som trenger det mest. Og som fungerer når det virkelig er behov for det. Denne historien er ikke tatt ut av fantasien til Johnsen og Sletaune, men basert på det virkelige Norge.

Da serieskaperne gjorde research fikk de etter hvert stor pågang fra ansatte i helsevesen og politiet som ville fortelle om jobbhverdagen sin. Tilbakemeldingene var at kuttene gikk på liv og helse løs. Det fikk paret til å skrive om starten på dramaserien, fortalte de i Dagens Næringsliv nylig.

Historien begynner på Ullevål sykehus, hvor en akuttlege rykker ut i pressen mot de omfattende kuttene ved sykehustilbudet. Etter terrorangrepet får journalisten nyss om at terroristen fikk manglende oppfølging av det offentlige som barn. En lærer opplever at den offentlige hjelpen som ble lovet at alle pårørende og hjelpetrengende skulle få, i praksis var en departementsbeskjed om at lærere måtte være trygge omsorgspersoner.

En politimann erfarer en prekær mangel på folk, på ressurser og på kapasiteten som sikrer et kvalitativt godt tilbud i det offentlige apparatet vi tar for gitt er på plass. I en scene blir han spurt av en båteier på Tyrifjorden hvor de var under angrepet. Han blir svar skyldig.

Det «22. juli» har på hjertet kommer godt fram. Det norske velferdssamfunnet er i ferd med å rakne. Vi har ikke hjelpetilbudet som sikrer at vanskeligstilte ikke faller utenfor, men som risikerer at de får bekreftet det utenforskapet de føler. Med de ekstreme konsekvenser det kan gi. Noen vil nok si at «22. juli» er en forenklet og politisk motivert samfunnsfagtime. Men den er først og fremst en påminnelse om terrorens grusomme konsekvens, skildret med sånt som talende bilder av ambulanser og likbiler i kø.

Siden sommeren 2011 har skoleverket spurt hvordan de skal undervise elevene om 22. juli. Terrorangrepet har ikke hatt en stor plass i norsk skole, har vi fått vite. Svaret finner lærerne på NRK TV. Dramaserien «22. juli» ligger der åpent og for all ettertid. Den har 12-årsgrense, og burde være et godt redskap for å undervise norske skoleelever på mange trinn.

Kort tid etter at dramaserien hadde gått på NRK1, kom pandemien som gjorde at samfunnsskildringen i serien gir enda bedre gjenklang. Beredskapen som skulle sikre Norge i krisetid var redusert over mange år, lagrene med nødvendig utstyr solgt unna framfor å bli bygget opp, og Folkehelseinstituttet svekket på grunn av store budsjettkutt i ledd med Solbergregjeringens effektiviserings og skattekuttpolitikk.

I årene etter terrorangrepet har de høyreekstreme krøpet fram fra skyggene. Nynazister og rasister får spre gallen sin i ukritiske intervjuer i mediene. Pårørende og overlevende fra terrorangrepet må tåle kritikk og bebreidelser, regelrett mobbing og forfølgelse. Rikspolitikere og deres frender på høyresida har våget å påstå at Ap og AUF har «dratt Utøya-kortet» for å vinne sympati. Samtidig byr virkeligheten på en hendelse som ga «22. juli» aktualitet og gjennomslagskraft, før serien faktisk hadde hatt premiere. Sommeren 2019 tok en ung, åpent høyreekstrem Bærum-mann livet av sin adoptivsøster før han angrep Al-Noor-moskeen.

Det er ikke bare i klasserommene at «22. juli» burde være pensum.