Kommentar

Farlig dyrking av fiendebilder

«God fredag»-spalten: Bukayo Saka bommet på et straffespark. Så ble 19-åringen rammet av en så stygg rasistisk hets at det knapt er til å begripe.

Bukayo Saka trøstes av lagkamerater etter å ha misset det avgjørende straffesparket da England tapte EM-finalen. Foto: Carl Recine, Pool via AP / NTB
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Eirik Hoff Lysholm

Eirik Hoff Lysholm

Sjefredaktør og adm.dir. i Dagsavisen

Sosiale medier-kontoer banket ut utilslørt rasisme og en serie av emojier som viste aper og bananer mot spilleren som misset på det avgjørende straffesparket da England tapte EM-finalen mot Italia. Det hele gjentok seg fra en rekke personer og sosiale medier-kontoer, og rettet seg også mot Jadon Sancho og Marcus Rashford, de to andre engelske spillerne som bommet i straffekonkurransen.

Belyst for hele verden, først under Wembleys skarpe flomlys og deretter i sosiale medier, fikk vi bekreftet at engelsk fotball har problemer som må ryddes opp i. Det europeiske fotballforbundet (UEFA) har attpåtil startet etterforskning mot Det engelske fotballforbundet (FA) rundt flere ting etter finalenederlaget mot Italia på Wembley: Vold og et par titalls skadde politifolk da flere hundre engelske supportere uten billett stormet nasjonalarenaen før kampstart, banestorming underveis i finalen, kasting av objekter fra tribunene, buing av Italias nasjonalsang og bruk av pyroteknikk.

Aller verst var imidlertid det som rammet Bukayo Saka. Vi fikk nok en gang bekreftet at den stygge rasismen finnes latent hos altfor mange. Idrettsutøvere med fremmedkulturell bakgrunn eller annen hudfarge har rapportert om det samme også i andre land; man behandles som landsmenn når laget vinner, men blir utlending, syndebukk og risikerer å bli behandlet som en intern fiende når det ikke går like bra. I tillegg fikk vi en ny påminnelse om at tech-gigantene som styrer sosiale medier har en enorm ryddejobb foran seg. Altfor mye dritt pumpes ut i offentligheten fra personer som er så feige at de skjuler seg bak anonyme kontoer.

Men det er noe ekstra, noe som handler like mye om England som om engelsk fotball, som jeg kom til å tenke på etter finaleslaget på Wembley. Det dreier seg om å dyrke patriotisme, kall det gjerne nasjonalisme, og eksterne fiendebilder. Leser man engelske og tyske aviser før en landskamp mellom England og Tyskland, vil man tro at de førstnevnte skildrer krig og de andre rapporterer sport. På samme vis vil tribunesangen i en hvilken som helst engelsk fotballkamp ofte preges nesten like mye av latterliggjøring av motstandere som av kjærlighet til eget lag. Ofte er det gøy, som regel gir det god stemning, men av og til kan det utvilsomt lede til ekte hat.

Engelsk avisside før England-Tyskland i 1996.

Etter EM-finalens etterspill, ble jeg sittende og tenke på den engelske patriotismen og de eksterne fiendebildene. Lar man farlige følelser boble så mye at det alltid er fare for at det kan koke over? Et ekstra spørsmål hang i lufta: Var det slik vi fikk Brexit? God fredag!