Kommentar

Trøsten fra kirkeklokkene

Torsdag 22. juli kimer kirkeklokkene fra alle landets kirker. At tragedien fortsatt er et felles nasjonalt anliggende, vil være en trøst for alle pårørende og etterlatte.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Da jeg som ganske ung mistet mine foreldre med kort tids mellomrom, var det mye styrke å hente i flaggene som vaiet på halv stang i den lille bygda der jeg vokste opp. Flaggene markerte et fellesskap i sorgen.

«Det var ressurser som ikke fant hverandre», var en av hovedkonklusjonene da 22. juli-kommisjonen la fram sin rapport etter den mest tragiske hendelsen i vårt land etter krigen.

Beredskapen fungerte ikke, og redningsarbeidet var mangelfullt.

I den sjokkartede tilstanden det norske folk befant seg i, var det én ressurs mange fant tilbake til: kirkene. Rundt om i landet ble de en arena for sorgfellesskap, tilhørighet og trøst. Bilder fra blomsterhavet utenfor Oslo domkirke gikk verden rundt. Hendelsene var så skjellsettende at svært mange nordmenn vet hvor de var, og hva de gjorde da nyhetsmeldingene begynte å komme.

Det ble en unison sorgreaksjon, og det var ikke bare blomstene som påkalte internasjonal oppmerksomhet. Kronprins Haakons appell ved minnemarkeringen på rådhusplassen rørte mange: «I kveld er gatene fylt av kjærlighet. Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet. Vi har valgt å møte hat med samhold. Vi har valgt å vise hva vi står for». Det var ord som kunne ha egnet seg for en preken i kirken.

Det synes å være vel etablert at kirken skal være en sentral aktør ved de store nasjonale hendelsene, i sorg og i glede.

Kirkens sentrale rolle understrekes også ved tiårsmarkering. Den norske kirkes 12 biskoper har sammen med kirkerådet bedt alle landets menigheter sørge for at det ringes med kirkeklokkene i sammenhengende fem minutter klokka 12 torsdag 22. juli. Kimingen starter når minnegudstjenestene i Oslo domkirke er avsluttet. Hele det offisielle Norge, med kongeparet og statsminister Erna Solberg i spissen, vil være til stede ved minnegudstjenesten. Den norske kirkes preses, biskop Olav Fykse Tveit og Oslos biskop Kari Veiteberg vil lede seremonien.

I Hole kirke er det også lagt opp til minnegudstjeneste for ofrene etter Utøya. AUF vil ha en rolle i gudstjenesten, som ledes av biskop i Tunsberg, Jan Otto Myrseth. Ved dette arrangementet vil kronprinsparet delta.

Etter 22. juli ble det selvsagt en debatt om den sentrale rollen kirken fikk i en krisetid for landet. Enkelte kritikere hevdet at Den norske kirke hadde tatt et monopol på sorgarbeidet. Dette avviste kirkestatsråd Rigmor Aasrud i et intervju med Vårt Land 19. august 2011. Statsråden fra Arbeiderpartiet påpekte at det ikke hadde kommet inn noen klager til departementet. «Tvert imot har vi fått mange gode tilbakemeldinger på kirkens rolle», fastslo hun.

Uttalelsen fra Aasrud falt noen måneder før Stortinget vedtok at Den norske kirke ikke lenger skulle være en statskirke. Kirkens samfunnsrolle ser ikke ut til å være svekket som følge av denne endringen. Det synes å være vel etablert at kirken skal være en sentral aktør ved de store nasjonale hendelsene, i sorg og i glede.

Kirken som viktig fellesarena ble igjen understreket etter den tragiske ulykken på Melshornet i Hareid for fjorten dager siden. De to søstrene som døde var fra Holmenkollen. Både Ris kirke i Oslo og Hareid kyrkje ble åpnet slik at sørgende kunne ha et sted å gå til etter den brutale påminnelsen om hvor skjørt livet er.

Kirkens rolle er ikke å skumme fløte av tragiske hendelser, men å være en arena der sorg kan bearbeides.