Kommentar

Øl og politikk

«God fredag»-spalten: Den som leter etter en politisk fasit, et svar med to streker under, er like sjanseløs som en øltørst islending var i nesten 75 år.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Eirik Hoff Lysholm

Eirik Hoff Lysholm

Sjefredaktør og adm.dir. i Dagsavisen

Jeg kom til å tenke på det islandske øl-forbudet mens jeg sist helg leste Dagsavisens reportasje med Rødts virvelvind og stortingskandidat, den halvt islandske (og lettøl-drikkende) Mímir Kristjánsson fra Stavanger. For over 100 år siden hadde en folkeavstemning på Island bestemt at all alkohol skulle forbys. Intensjonen var den samme som i flere andre land på samme tid. Politikerne ville holde befolkningen unna rus og elendighet.

Umiddelbart kom klagene fra landets leger og apotek. De måtte kunne skrive ut sprit, ofte konjakk, som medisin mot såre halser og dårlige hjerter. Så kom det en reaksjon fra Spania og Portugal, de to største importørene av Islands på den tiden eneste eksportvare, tørrfisk. Om ikke islendingene fjernet forbudet av spansk rødvin og portugisisk portvin, kunne de bare glemme å selge fisk til de bacalaoelskende landene. Helsemessige vurderinger krasjet uforsonlig rett inn i landets viktigste inntekter. Det var nesten som dagens klima mot olje-diskusjon.

Sprit og vin ble tillatt. Snart var bare øl forbudt. Glemt var intensjonen om et rusfritt samfunn, men øl-drikking var kulturelt forbundet med det forhatte herrefolket fra Danmark, så der var de opprinnelige helsemessige fordelene forsterket av en liten dæsj nasjonalisme. Resultatet ble at øl-forbudet ganske uforståelig ble stående fra 1915 til 1989. Også det med nasjonalisme som kan gi idiotiske politiske utslag, må sies å ha sine paralleller til dagens virkelighet.

Politikk dreier seg om mer enn gode intensjoner. Interesser må settes opp mot hverandre og kompromisser og gjennomførbare løsninger må finnes. Skal man få til dette, må vi ha politikere som snakker godt med både meningsfeller og meningsmotstandere. Akkurat dette har Mímir Kristjánsson skjønt bedre enn mange andre, hvis vi skal tro Dagsavisen-kollega Jo Moen Bredeveiens oppsummering om halvislendingen som flyr høyt på alle meningsmålinger: «Han tenker – og snakker – på en måte som mange på venstresida ikke gjør i vår tid. Selv har han kalt det en «form for ny-elitisme» som har bredt seg på venstresida. En oppblomstring av idiotforklaringer av folk og ideer. Der man bare gir opp store deler av folket som reaksjonære fordi de har feil meninger på noen områder. Så får det heller være at man er enig i stort, i at den økonomiske ulikheten er et problem som må løses. Fordi en eller annen sak blir så viktig her og nå. Fordi noen meninger er gode, og alle andre er feil, og dermed tenkt av dårlige mennesker. Og slike kan man jo ikke samarbeide med». God fredag!