Kommentar

Barnets beste må telle mest

Det norske barnevernet er under press.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) har gjennom sin rolle som barne- og familieminister ansvar for forbrukersaker. Han vil nå utvide gjeldsregisteret. Foto: Terje Pedersen / NTB
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Kjell Werner

Kjell Werner

Kommentator

Norge har nok en gang blitt felt av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg. I forrige uke ble Norge dømt i tre barnevernssaker og frikjent i to. Norge har blitt felt av EMD i mange slike saker de siste årene, og de fleste av disse har dreid seg om samvær etter omsorgsovertakelse.

På denne bakgrunn har Stortinget vedtatt en ny barnevernslov som trer i kraft i 2023. Her går det klarere fram at samværsnivået skal vurderes konkret og individuelt i hver sak. Samtidig er målet om gjenforening med biologiske foreldre bedre synliggjort. Men det hører samtidig med til historien at vedtak om omsorgsovertakelse bare skal oppheves når det er «overveiende sannsynlig» at foreldrene kan gi forsvarlig omsorg. Denne formuleringen kom inn i loven i 2009 og er opprettholdt i den nye loven.

Ulike hensyn må veies opp mot hverandre.

Det norske barnevernet er i utgangspunktet et kommunalt ansvar. I neste instans er det fylkesnemndene som fatter vedtak om omsorgsovertakelse. Statens ansvar er begrenset til lovgivningen på dette området. Den nye loven bidrar til å styrke kvaliteten i barnevernet. Samtidig får landets kommuner plikt til jevnlig å vurdere om kvaliteten og bemanningen i barnevernet er god nok. Dette er også et spørsmål om penger, altså om kommunene klarer å prioritere dette innenfor de rammene man har lokalt. Det er ikke alltid tilfelle. Derfor må staten kjenne sin besøkelsestid.

En av årsakene til at Norge har blitt dømt så mange ganger i EMD er at barnevernet nærmest automatisk innvilger biologiske foreldre samvær fire til seks ganger i året. På dette punktet kan praksisen i barnevernet åpenbart bli bedre kvalitetsmessig. Men det sier seg selv at ulike hensyn må veies opp mot hverandre. Barnets beste og biologiske foreldres ønske er ofte ikke sammenfallende.

Kritikken fra EMD går blant annet på at det norske barnevernet oppgir målet om gjenforening av barn og foreldre for tidlig. Jussprofessor Elisabeth Gording Stang mener det ligger en risiko ved å legge om barnevernets praksis. «I iveren etter å oppnå målet om gjenforening, kan vi risikere å tilbakeføre flere barn til foreldre på et usikkert grunnlag», sier professoren til Aftenposten. Forskning viser nemlig at det er belastende for barn å flytte mange ganger og bytte omsorgspersoner ofte.

Det står respekt av biologiske foreldre som tar kampen for å få tilbake sine barn eller få mer samvær med dem. Barnevernet trår dessverre feil noen ganger. Men vi må ikke glemme at barna er den svake part i slike dragkamper. Pressen har også et ansvar for ikke rått å svelge foreldrenes versjon. Naboer, lærere og helsesøstre må ikke bli redde for å melde ifra dersom det er tegn på stor grad av omsorgssvikt.

Barnevernsloven er justert noe for at Norge skal kunne opptre mer i tråd med de fellende EMD-dommene. Kompetanseheving og økt rettssikkerhet er sentrale grep i loven. Barnevernet pålegges også å begrunne og dokumentere vedtakene bedre. Men vi må ikke tape av syne at barnevernet ofte griper for sent inn eller ikke kommer på banen i det hele tatt. Norge må derfor utnytte handlingsrommet slik at barnets beste settes i høysetet.