«Lille Oslo er en egen planet. Alle gatene er forskjellige land. Hvert strøk en verdensdel.»
Slik sang Oslo-bandet deLillos om byen vår. Og la til - «og vi suser avgårde, alle mann.» Jeg ser for meg en liten storby, i et lite, langstrakt land, som spinner avgårde på toppen av kloden vår, rundt vår egen akse i ellipse rundt sola. Man kan bli svimmel av mindre.
Oslo er en egen planet. Du kan reise hit fra hele landet og komme hjem. Finne dine egne. Finne deg selv. Her kan du stå ensom i en folkemengde, og finne fellesskap i en trappeoppgang. Her bor noen av de fattigste rygg i rygg med noen av de rikeste. Den største forskjellen var inntil nylig ikke mellom øst og vest i byen, men internt i Alna bydel. Mange vet ikke en gang at vi har en bydel som heter Alna, langt mindre at den er oppkalt etter elven som går gjennom hele byen.
Jeg husker fortsatt et innslag i Dagsrevyen da jeg var på ferie hos oldemor og oldefar i Nord-Norge, der de hadde intervjuet folk andre steder i landet om Oslo. En på min egen fjortisalder sto i Tromsø og sa at han aldri kunne bo i Oslo, for Oslo var «så trang og trasig».
[ Trygve Slagsvold Vedum er ikke lite frekk ]
En ting er at Oslos geografiske sentrum er så langt inn i marka at få av oss har vært der. En annen ting er definisjonen av trang og trasig. Jeg ble rørt da Henrik Asheim på et internt arrangement i Oslo Høyre sa at vi burde være stoltere av byen vår fordi den er større enn vi tror. Det snakkes mye dialekt på homsebarene i Oslo, sa han.
Byen vår omfavner folk uten å holde de fast. Men skyver også ut. De samme menneskene som gjør byen mer mangfoldig, har også mer sosial kontroll på de som anses som sine egne. På et tidspunkt var det en form for følgetjeneste fra London for enslige menn som ble truet og banket av ungdomsgjenger fra andre minoriteter. Sånt opplever du ikke på bygda. Der er du minoriteten. Den eneste. Oslo er en egen planet.
De utenfor hater oss. Caffelattedrikkende Oslo-folk som ikke har drukket caffe latte siden nittitallet, men har kaffebarer fordi at når de som forakter oss kommer hit så vil de drikke caffelatte for å leke urbane. De vil ta arbeidsplassene våre.
Vi har færre statlige ansatte per innbygger enn landsgjennomsnittet. Likevel blir det gjort et stort poeng av å bryte opp kompetansemiljøer og flytte de vekk fra landets mest konkurransedrevne arbeidsmarked.
[ Vanvitet rår i hovudstadens offentlege rom ]
Nå skal folk faktisk kunne jobbe der de har lyst til å bo, sies det. I pandemiåret 2020 oppdaget man at Internet faktisk også har kommet til bygdene. Så da kan folk bo der og likevel jobbe som byråkrat på en statlig arbeidsplass som ellers hadde hatt sete i Oslo.
Som om Oslo har fått landets høyeste boligpriser fordi folk ikke vil bo her. Det er ikke mangelen på statlige arbeidsplasser i bygda som gjør at det snakkes dialekt, ikke bare på homsebarene, men i alle barene i Oslo.
Noen av oss trives best der det er flere mennesker enn det finnes trær, for å si det med No 4, et annet Oslo-band. Samtidig utgjør marka hele 310 km² med skog innenfor våre grenser. Kanskje Oslo faktisk er en annen planet.
De utenfor anerkjenner ikke verdiskapingen vår. Selv om SSB gang på gang, år for år, viser at Oslo har høyest verdiskaping per innbygger i landet, så møtes det med mistro. Det er jo alle andre steder verdiene skapes. I Oslo flytter vi jo bare papirer og klipper håret på hverandre. Og vi gjør jo det.
Vi har en høyere tetthet av lønnsomme tjenesteytende næringer enn i resten av landet, og yter tjenester til resten av landet. Fordi folk som jobber i lønnsomme tjenesteytende næringer faktisk vil bo her. Deres papirflyttende tjenester skaper verdier til og for hele Norge.
Det er ikke statlige arbeidsplasser som gjør at verdiskapingen i Oslo er nesten dobbelt så høy som i resten av landet. Det er det mangfoldige, sammensatte næringslivet – fra faktiske papirflyttere, der en underskrift i ordnede former kan bety verdier i milliardklassen – til frisørene som klipper håret på hverandre og snakker dialekt på homsebarer.
Det er bare folk som ikke bor her, som tror at vi skaper arbeidsplasser i Groruddalen av å flytte de som jobber i NRK til Groruddalen. Det er typisk distriktstenking. Det blir ikke flere arbeidsplasser av å flytte på dem. Vi som har bodd eller bor i Groruddalen vet at jobben stort sett er en tur med buss eller bane unna.
I Oslo har vi kunstnere og konger, trær og fremmede fugler. Vi bor i hus, i blokk, i leiligheter. På rad og rekke, i høyden og i bredden, befolker vi byen og flytter kun herfra når det ikke bygges nok.
De utenfor forakter oss. Har du ikke hatt møkk under neglene så har du ikke bidratt. Byfolk bygger ikke landet, må vite. Til tross for at reiselivet sysselsetter flere i Oslo enn det finnes innbyggere i Tromsø, så er ikke hovedstaden verdt å se.
Den er jo så trang og trasig, med sine sydende strender og åpne havneområder, gatemusikanter og folkeliv. Der musikken strømmer ut i gatene fra butikker og cafeer som endelig har fått åpne, og menneskene strømmer til hverandre.
Mens landets ordførere strutter rundt i lokalmiljøet med blinkende ordførerkjeder, legger Oslos ordfører kjedet igjen i skapet på kontoret for å ikke skape avstand til folk når de møtes. Du kan ikke omfavne folk med et skjold på brystet.
Oslos ordfører omfavner folk. Alle folk. Fra by og land. Og andre land. I Oslo har det mest brukte guttenavnet vært ulike varianter av Mohammed i mange år, overgått av Jakob i fjor. De fleste av dem er ikke fra andre land. De er fra Oslo.
[ Homokampen er definitivt ikkje over ]
Mangfold er Oslos styrke. Vi har mange bein å stå på. Det utløser ingen krise eller krav om flere offentlige arbeidsplasser dersom førti arbeidsplasser forsvinner og en bedrift går dukken. Det er en helt vanlig tirsdag i Oslo.
Mangfold er Oslos svakhet. Det er for store forskjeller mellom de som bor her. Derfor må alle offentlige tilbud og tjenester være bedre her, fordi vi har råd til å miste arbeidsplasser, men ikke mennesker. Det er hverdagen i Oslo. Den kan være trangt og trasig. For noen. Oslo rommer en planet.
I Oslo har vi kalt opp gatene våre etter andre land. Du finner både Gøteborg og København. Du finner en kirkegate i alle norske byer. I Oslo har vi kunstnere og konger, trær og fremmede fugler. Vi bor i hus, i blokk, i leiligheter. På rad og rekke, i høyden og i bredden, befolker vi byen og flytter kun herfra når det ikke bygges nok.
Vi får ingen fergeavløsningsmidler eller pendlerfradrag for å bo langt unna arbeidsplassen i billigere bolig med større plass. Mens resten av landet nekter oss pils i park, strømmer Oslo-folk ut fra leiligheter og inn i parkene.
[ Løsningen på utfordringene i helsesektoren ligger i å dele oppgavene bedre ]
Oslos grønne lunger gir oss friluft og på plenene skapes møteplasser midt i byen. De er våre hager og forsamlingshus, våre spisestuer og verandaer. Andre steder sitter folk i store hus og ett mål tomt og moraliserer over våre liv. Vi lever våre med bygdedyret skulende ned på oss. Et bygdedyr som i regjering kan komme til å gjøre Oslo trang og trasig.
Bikkja til byrådslederen ble angrepet av ulv på tur i marka. Oslo er innenfor ulvesonen. Elg ble skutt i Sofienbergparken. Til og med de trekkes til byliv. I Oslo øst spiser rådyr opp eplene i hagen bak rekkehusene. I marka henger folk så tett fra trærne at friluftsliv blir uteliv for byens mange unge.
Oslo har landets yngste befolkning, men antall eldre over 65 år er flere enn innbyggerne i Norges niende største by. Våre bydelstorg er større enn Rådhusplassen i andre kommuner. Selv om ikke alle gatene er forskjellige land eller hvert strøk en verdensdel, så er Oslo en egen planet i Norge. Og vi suser av gårde, alle mann.
