Juli bringer de samme nyhetene i år som i fjor. Ikke agurknytt, men prisoppdateringer fra naboåkeren. En av sommerens store gleder, søte ferske norske jordbær, står bokstavelig talt høyt i kurs. Langt høyere enn de fleste av oss verdsetter. Opp mot nitti kroner har man måttet ut med for en kurv norske bær midt i sesongen. De billige kurvene, som før kunne koste ned mot 20 kroner, ligger nå på femtilappen i lavprisbutikkene. Det flyter mer melk og fløte rundt de røde bæra i dessertskålene nå.
Denne voldsomme prisveksten er sjølsagt irriterende, til og med provoserende for den som går i butikken og prøver å få feriepengene til å gå rundt. Men det om ser på bakgrunnen for prisveksten, er det kanskje mer rom for ettertanke enn forbannelse. I fjor fikk vi gjennom avisene et sjeldent innblikk i hvordan norske bær og sesonggrønnsaker høstes. Pandemien stoppa innreise for de utenlandske sesongarbeiderne som normalt reiser nærmest usett inn og ut av landet. Noen jordbærbønder chartra et eget fly fra Vietnam for å hente inn villige og billige plukkere. Andre prøvde å hyre inn norske ungdommer til jobben, men svært vekslende hell. Avisene, med VG i spissen, avslørte lønns og arbeidsforhold som både brøt med norsk lov og ikke minst norske normer for hva som er et anstendig arbeidsliv.
[ Hvordan skal vi forholde oss til Kina? ]
Den høye prisen på jordbær i år speiler verken dårlig vær, griske bønder eller manglende avling. Det er rett og slett en funksjon av hva det koster å produsere i Norge når man ikke har ubegrensa tilgang på billig arbeidskraft. Eller sosial dumping, som det også heter. Og mens jordbærpriser i det store og det hele er et ganske lite problem, så speiler det mye omtalte jordbærmarkedet et mye større og mye mindre omtalt arbeidsmarked. Det et ikke tilfeldig at det var organisasjonen «Fair play» med daglig leder Lars Mamen i spissen som først reagerte på forholda i landbruket i fjor. De arbeider for å skape et anstendig arbeidsmarked innafor «Bygg og anleggsbransjen». For det er ikke først og fremst norske bønder som tar imot flyene med innleid arbeidskraft som strømmer over Norge hver eneste uke i et normalår.
Bygg og anleggsbransjen, oppdrettsnæringa, fiskerimottakene og oljeindustrien har de siste tiåra utvikla seg til reine internasjonale arbeidsplasser. Men der de før i for eksempel oljeindustrien var høytlønna ingeniører og eksperter som kom inn fra særlig USA og Frankrike for å jobbe i Norge, er det nå i hovedsak produksjonsarbeidere nederst i næringskjeden som hentes inn. Oftest via innleie og utleiebyråer som sjøl ikke driver med noe annet enn å «allokere» billig arbeidskraft.
[ Vi treng konkrete tiltak for å sikre ein ny, grøn industri. ]
Denne internasjonaliseringa er ikke på noen måte et utslag av internasjonal solidaritet eller likeverd. Snarere tvert om, polske, rumenske, estiske, russiske eller asiatiske arbeidere tjener mindre og jobber mer enn sine norske kolleger. De er i liten grad fagorganiserte, de kjenner verken språk eller rettigheter i Norge, og alt for ofte lever de her under vilkår som ingen norske foreldre ønsker at ungene deres skal vokse opp til. Hvert år avslører organisasjoner som «Fair play bygg» rein kriminalitet på byggeplasser, over hele landet slåss fagbevegelsen og tidvis også de seriøse aktørene på arbeidsgiversida for å begrense lovløsheten og utbyttinga. Dessverre kjennes det under normale forhold oftest som å slåss med vindmøller.
Vi er i ferd med å skape et nytt klassesamfunn hvor den nye usynlige arbeiderklassen ikke snakker norsk, og lever et arbeidsliv skremmende likt det Gerhardsen og den norske arbeiderbevegelsen vokste seg stor å på å bekjempe.
Den største vindmølla av dem alle er EØS-avtalen. Fra den blei ratifisert av stortinget i 1993 har denne avtalen hver eneste dag undergravd det organiserte og solidariske arbeidslivet som blei bygd opp i Norge etter krigen. I bytte mot markedsadgang, konkurransefrihet og enkle feriereiser har folk i Norge måttet akseptere stort sett hver eneste regulering EU har gjort for sitt arbeidsmarked. Og med utvidelsen av unionen østover har det medført at norske arbeidsgivere og kapitalister har hatt fri tilgang til billig arbeidskraft.
Det er ikke bare norske jordbær som er blitt dyrere under koronaen. Alle som bygger hytter, hus eller store anlegg merker det samme. Plutselig er det mangel på både råvarer og arbeidskraft, og prisene stiger momentant. Det bør være en lærepenge. Når lofottorsken skulle opp av havet i vinter, fikk vi tilløp til en diskusjon om vi har blitt for avhengige av denne arbeidsimporten. Men det var økonomi og sikkerhet som sto i sentrum. Nå er tida inne for å bruke pandemien til å diskutere det største problemet. Hva gjør denne enorme arbeidsimporten, den sosiale dumpinga, med det norske samfunnet?
[ Fem år etter folkeavstemminingen om EU vet britene litt mer, men langt fra alt. ]
Svaret finnes i prisen på koronajordbærene. Vi blir irriterte og sjokkerte når prisen på varene gjenspeiler det det koster å produsere dem under skikkelige arbeidsforhold. Vi er i ferd med å skape et nytt klassesamfunn hvor den nye usynlige arbeiderklassen ikke snakker norsk, og lever et arbeidsliv skremmende likt det Gerhardsen og den norske arbeiderbevegelsen vokste seg stor å på å bekjempe. Et liv hvor sesongarbeidere i landbruket, innleid arbeidskraft i industrien og håndverkere og bygningsarbeidere er prisgitt arbeidsgiverne i ett og alt. Det skaper et arbeidsliv folk som er vokst opp i Norge ikke ønsker å delta i, som foreldre ikke vil at ungene skal søke seg til. Vi ser det i de tradisjonelle yrkesfaga, færre søker dit, færre ser for seg et liv som murer, maler, snekker eller sveiser.
Løsninga er like enkel som den er vanskelig. Alt arbeid som gjøres i Norge må gjøres etter norske lønns- og arbeidsforhold. De som bygger de nye bygårdene i Oslo skal også ha råd til å bo i dem. De som plukker jordbæra skal ha råd til å kjøpe dem. Norske bønder vet bedre enn noen hvor hardt markedsmakta presser oss i motsatt retning. De trenger hjelp for å oppnå det som burde være et mål for hele samfunnet. Rettferdige jordbær, rettferdige bygg og et rettferdig arbeidsliv.