Kommentar

De beste blant oss

Når en 19-årig avgangselev står fram som karaktervitne, og er klokere og mer moden enn rektor.

«Det er ikke med letthet jeg skriver dette innlegget, men jeg gjør det for å belyse et samfunnsproblem», skrev Kira Amalie Berg Ottesen Aftenposten og avslørte mye om tida vi lever i
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Lars West Johnsen

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen

«Til dere som i ettermiddag går ut med toppkarakterer, priser og utmerkelser, sier jeg: Bra jobba. Men, som jeg liker å si til studentene som fikk C: Også dere kan bli president». USAs ekspresident George W. Bush er ikke den mest siterte tenkeren, men noe klokt har han sagt.

Ukas viktigste tekst er heller ikke denne uka skrevet av en av avisenes kommentatorer, men av en 19-åring fra Oslo som denne sommeren var ferdig med 13 års grunnskole, og som delte sin frustrasjon i Aftenpostens spalter. For når siste dag var kommet på videregående, etter alle de årene med innsats og to år med korona på oppløpssida, var det vinnerne skoleledelsen trakk fram. «Det er ikke med letthet jeg skriver dette innlegget, men jeg gjør det for å belyse et samfunnsproblem», skrev Kira Amalie Berg Ottesen.

Når skoleledelsen løfter fram vinnerne, forteller det dessverre så altfor mye.

Tenåringen lyktes utrolig godt med nettopp å belyse et samfunnsproblem, for innlegget hennes har gått sin seiersgang på sosiale medier. Hun traff en nerve, men strengt talt burde det ikke være fortvila 19-åringer som setter ned foten for en prestasjonskultur som er ute av kontroll. Etter at læreren hadde snakket om alle de rette tingene, om perspektiver og om å gi litt sunt faen, kom en representant fra skoleledelsen inn og skjenket klassens to beste elever – målt i snittet av tall på karakterkortet – hvert sitt gavekort på 1000 kroner. Kira skriver at hun nesten ikke trodde sine egne øyne og ører. For hva er det skolelederne forfekter?

Tidene endrer seg. Det er i år 30 år siden jeg sjøl gikk ut av videregående skole. Det jeg husker best fra de tre årene, og kanskje fra 1970- og 80-tallet generelt, var fraværet av press. Jo da, vi visste hvem som var de beste og hva de hadde i snitt, men vi reflekterte lite over hva karakterene kunne kjøpe oss av muligheter i livet. Hvilke jobber som ventet oss bare vi fikk femmere nok. Vi var på mange måter lykkelig uvitende om framtida. Jeg og mange av min generasjon følte trygghet og bekymringsløshet. Ferdige med skolegangen, sto også vi på terskelen til voksenverden. Det kunne ta pusten fra noen hver, men vi var i angrepsposisjon.

Når vårt alvor begynte, har dagens kull allerede kjørt hardt i seks år. Noe forteller meg at svært mange av dagens unge opplever å være i forsvar. Etter karakterjag, 12 timers dager, bånn pinne og høye skuldre fra 8. klasse, stormer de ikke ut av skolen for å møte livet. De virker aller mest glad for å være ferdig, mer enn de er sultne på eventyret som venter.

Det har i mange år vært fokus på «generasjon prestasjon». Lite tyder på at presset er stagga. Høyresida presser på, og innførte så seint som i forrige uke fritt, nasjonalt skolevalg. En frihet for de beste. Hvor har vi vært, vi voksne? Hvem har tatt ansvar for å beskytte ungene fra dette sykeliggjørende presset? Ifølge Ungdata har hver tredje jente på sisteåret på videregående vært «mye plaget av depressive» symptomer. Antallet tiltar radikalt gjennom de tre årene. Skolestress står i særstilling som kilde til plagene. 37 prosent av alle ungdommer sier de opplever mye eller svært mye press knytta til skolen. I tillegg kommer kroppspresset, presset om å være populær på sosiale medier. Og kaster vi klima-angst og utmattelse etter seks års alvor inn i miksen, så er det ikke rart man knekker litt når de flinkeste får applausen. Når skoleledelsen på skolen til Kira, på den aller siste dagen etter 13 år, løfter fram vinnerne, forteller det dessverre så altfor mye.

For det moderne karakterjaget begynte ikke hos elevene. Det begynte i de voksnes verdiverden. «Plutselig var fokuset kun på karakterene vi endte opp med. Det er skummelt og trist å se hvordan vi stadig oftere ser ut til å sette et likhetstegn mellom gode prestasjoner og et vellykket menneske», skriver Kira. Ledelsen ved skolen hennes i Oslo har forsvart seg og kulturen på skolen. Det er fint at rektor Linn-Siri Jensen, tidligere elite- og landslagsspiller i håndball, står for sine valg og ikke legger seg flat i stormen. Hun og skolen ønsker faktisk å anerkjenne de som «kan vise til svært gode skoleprestasjoner» eller har gjort en ekstra innsats på andre områder. De ønsker å dyrke enerne og de som har mer krefter enn de andre.

En refleksjon man gjør seg er om alle utmerkelsene og anerkjennelsene like mye handler om de voksne? Om deres behov for å synes, for å markere seg og klappe seg selv på skuldra? Synliggjøre sin egen innsats. Men det er noe galt fatt når en 19-åring er den mest modne på skolen og må rope opp om viktigheten av å se alle, og å se dem likt. Uten favoriserende gester eller premier.

Denne post-sosialdemokratiske dyrkinga av «de beste blant oss» oppleves som ny og unorsk. Nesten som en ny mentalitet. Innsikten Kira har gitt provoserer mange, men den overrasker ikke. Vi lever jo meritokratriets tidsalder. Og Kira Amalie Berg Ottesen er et tidsvitne når hun forteller om en skoleledelse som avslutter skoleløpet med ekstra påskjønnelse og oppmerksomhet til de som trenger det aller minst.