Denne spalten skulle egentlig handlet om en time i Drammen. Riktignok ikke like godt som enn en dram i t …, den har dere hørt før ja, men denne timen var viktig. Jeg hadde bestilt tid sammen med mine to tenåringer for å få nytt pass og nasjonalt ID-kort. Dette gikk det nemlig ikke an å få gjort i Oslo for langt ut på høsten.
Nå strandet turen til Drammen på at vi plutselig manglet et nødvendig dokument. Pass og ID er nemlig ikke noe de deler ut til hvem som helst. Som lykken ville ha det til falt dette sammen med at det rett etter dukket opp et par ledige datoer for å få gjort dette hjemme i Oslo likevel, allerede i sommerferien.
[ Fylkessammenslåinger har ødelagt distriktssendingene i NRK ]
Som ulykken ville ha det til var jeg allerede godt i gang med det jeg syntes var en god, sarkastisk kommentar om denne tilstanden. «Det er et demokratisk problem at man stiller stadig strengere krav til å kunne legitimere seg selv, men ikke kan tilby byens innbyggere legitimasjon», skrev jeg. Med påminnelse om at det er stortingsvalg 13. september, og at det kan bli vanskelig for mange førstegangsvelgerne å få seg gyldig legitimasjon i løpet av det kvarte året som fortsatt står igjen. La dette være en påminnelse til dem det gjelder!
[ Pride: I popmusikken har skeive hatt lyst og lov i lange tider ]
Noen tror vel at dette er lett for meg som jobber i avisa, som bare kan vifte med bildet av meg til denne saken, og si «vet du ikke hvem jeg er»? Jeg treffer også noen som tror at pressekortet gir adgang til alt. Jeg klarer meg alltids likevel. Men tenåringene begynner å bli i dårlig humør her. Skal de hente noe hos posten i butikken skal de ha svært gyldig legitimasjon. Det hjelper ikke med bankkort uten bilde, eller skolebevis eller andre trivialiteter. Hvis far er med de kan han riktignok få fullmakt til å hente forsendelsen, mot et lite gebyr. Dette er rimelig, har du 15 kroner ekstra å avse, så forsøker du neppe å tuske til deg andres pakker.
En av mine favoritthistorier fra presselivet er om Gustav «Ludvigsen» Lorentzen i slutten av forrige århundre, da han fikk problemer med immigrasjonsmyndighetene i USA. De mistenkte at han kom til statene for å søke arbeid, og trodde ikke umiddelbart på at han var en artist som godt kunne livnære seg i hjemlandet. Da kom Lorentzen på at han fortsatt hadde med seg Dagsavisen fra i går i bagasjen, med et oppslag der det gikk klart fram at han var et kjent fjes i hjemlandet. Ludvigsen slapp inn i USA.
Fullt så lett var det ikke for Sondre Lerche da han skulle hente en forsendelse på sitt lokale postkontor, men ikke fikk den utlevert fordi det sto et dobbelt etternavn på legitimasjonen hans, men ikke på pakken. Dette var samme mann som Posten hadde hedret med å sette hans portrett på frimerker noen år før. Også uten det siste etternavnet.
[ Norge åpner opp og river ned ]
Det verste med alt dette er tanken på hvordan det er å være her i landet og virkelig ha problemer med å få de nødvendige papirene i orden. Som vanlig er alt det andre jeg bekymrer meg for bare til pass for meg.