Kommentar

En plan som er lite verdt

Frp vil ha full fart. De andre partiene senker ambisjonene.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Slik er situasjonen når Stortinget nå behandler Nasjonal transportplan. Dette er en plan som skal gjelde for vei, jernbane, havner og mye annen samferdsel de neste 12 årene. Det er egentlig ikke flertall for planen, men regjeringen får ikke flertall mot seg. Dermed blir regjeringens plan stående. På papiret.

Bakteppet er det enkle faktum at gjeldende transportplan var altfor ambisiøs. Løftene som ble gitt i 2017 blir ikke innfridd. Pengene strekker rett og slett ikke til. Prosjektene som ble lovet var for mange, og flere av dem har blitt dyrere underveis. Ketil Solvik-Olsen (Frp) var samferdselsminister da 2017-planen ble lagt fram. Han fikk dessverre med seg andre politikere på et kollektivt overbud.

Nå har de fleste partiene, bortsett fra Frp, lært av sine feil.

I den nye planen er utallige prosjekter satt på vent. Rundt om i landet er det mange som er skuffet. Med god grunn. Dagens samferdselsminister, Knut Arild Hareide (KrF) innrømmer forbilledlig ærlig at politikerne manglet 130 milliarder kroner på å få endene til å møtes i 2017. Dagens regjering har riktignok doblet samferdselsinnsatsen, men dette har altså ikke vært nok til å innfri den altfor ambisiøse 2017-planen.

Nå har de fleste partiene, bortsett fra Frp, lært av sine feil. Ambisjonene er senket slik at planen blir mer realistisk. Planen har en økonomisk ramme på 1200 milliarder kroner. Frp blir stående alene om å plusse på 400 milliarder kroner. Dette er urealistisk valgflesk, akkurat som løftet om at det skulle bli slutt på bompenger dersom Frp kom i regjering. Resultatet etter syv år med Frp i regjering er at bilistene betaler mer bompenger enn noen gang.

Nasjonal transportplan er bare en stortingsmelding og ingen formelt forpliktende plan. Bevilgningene i hvert statsbudsjett er avgjørende. I år er det, i motsetning til det som var tilfelle i 2017, ikke noe flertall bak planen. Dermed blir planen enda mindre forpliktende. Med dette som utgangspunkt vil en eventuell rødgrønn regjering til høsten stå relativt fritt til å justere planen i ønsket retning.

Men også i den rødgrønne leiren spriker det. SV vil ha mer tog. Senterpartiet vil ha mer vei i distriktene. Ap har lagt seg et sted midt imellom. Men uenigheten her er ikke større enn at de tre bør kunne enes om felles politikk.

Ingen partier har sett seg tjent med noe forlik om transportplanen. Det er jo stortingsvalg til høsten. Da gjelder det å profilere egen politikk framfor å finne brede og samlende løsninger. Problemet er at politikerne i samlet flokk over tid har skapt falske forventninger rundt om i landet. Resultatet blir dessverre økt politikerforakt.