Statsministerkandidat Vedum. Punktum

Det har vært spekulert lenge. Vi har gjettet, feilet og gjettet enda en gang. Men nå er det altså klart: Trygve Slagsvold Vedum er Senterpartiets statsministerkandidat før høstens valg. Er det så lurt, da?

Tja. Det avhenger av en rekke ting. Blant annet deg og meg og om vi helst skulle tatt en pils med Vedum, eller om vi ville foretrukket å skåle og skråle med Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre.

Kanskje gir dette Sp muligheten til å, motvillig, ta SV inn i regjeringsvarmen, i bytte mot at Vedum blir statsminister

Umiddelbart ville det virket mer fornuftig om Vedum tok rollen som Senterpartiets statsministerkandidat i januar. Da lå Senterpartiet og Arbeiderpartiet omtrent likt på meningsmålingene, med rundt 20 prosentpoeng hver.

Det er lenge siden januar. I dag har Ap støtte fra rundt 25 prosent av befolkningen, ifølge meningsmålingene. Sp ser ut til å stange mot et tak på rundt 17 prosent.

[ Trygve Slagsvold Vedum er den ubestridte lederen av en mektig bondehær som vet hvordan den skal tvinge makta i kne ]

Så hva ønsker så Sp å oppnå med dette kandidaturet? Man kan se for seg at partiet vil spille på at Vedum er mer populær enn Støre i befolkningen, og satser på at det blir et slags folkekrav at Vedum skal være statsminister i en rødgrønn regjering – med eller uten SV – etter valget. Uavhengig av hvilket parti som er størst.

Kanskje gir dette Sp muligheten til å, motvillig, ta SV inn i regjeringsvarmen, i bytte mot at Vedum blir statsminister.

Men mye tyder på at Senterpartiet tenker enda større. At de vil framtvinge en ren personkamp om velgernes gunst.

Man kan argumentere for at Vedums nå offisielle statsministerkandidater er et skikkelig Kinderegg av en vinnersak for Sp. Partiet viser med dette muskler og gjør det tydelig at situasjonen er en helt annen nå enn da den forrige rødgrønne regjeringen inntok regjeringskontorene i 2005.

Da hadde Ap over 32 prosent av stemmene, mens Sp hadde 6,5. Juniorpartner Sp fra den gang har vokst seg stor og mektig.

[ Handler ikke vannkrigen i Oslo rådhus egentlig om kanoner på Stortinget? ]

Et annet poeng er at partiet på denne måten bryter «duopolet» til Høyre og Ap. Den samme logikken lå til grunn da Anne Enger (da Lahnstein) ble Sps statsministerkandidat i 1993. Senterpartiet ville vise at det fantes en tredje vei, så å si.

Det ble en stor suksess på kort sikt. Sp fikk 16,7 prosent ved valget i 1993, sitt beste resultat noensinne. I forlengelsen bidro partiet sterkt til nei-seieren i EU-kampen året etter.

En tredje fordel med Vedums kandidatur for Senterpartiet er at partiet viser at det vil stå på egne bein. For hva om Aps oppslutning på 25 prosent er et skjørt byggverk? Ved forrige valg gjorde Sp sitt for at de rødgrønne skulle seire, men Aps fallende oppslutning de siste månedene før valget punkterte det rødgrønne prosjektet. Erna Solberg fikk fire år til. Kan det samme skje igjen?

[ Fisk står mot ost ]

Ap sliter fortsatt, selv etter en klar skjerping av budskapet og en tydelig venstresving, med vaklende støtte blant landets fagorganiserte. Senterpartiet er omtrent jevnstore med Ap i Fellesforbundet, for eksempel. Og langt flere mener at Vedum gjør en god jobb som partileder enn Støre, ifølge en måling i Dagbladet.

61 prosent mener Vedum gjør en god jobb som partileder. Hele 88 prosent av Sps egne velgere sier seg enig. 26 prosent av velgerne sier det samme om Støre. Og kanskje mest urovekkende: Under halvparten, 44 prosent, av Aps egne velgere mener Støre gjør en god jobb.

Usikkerheten rundt hvorvidt Ap har funnet seg selv igjen, eller er en vaklende gigant på leirføtter, gjør Sp-erne overbevist om at de må gjøre jobben selv.

Men trolig ligger det enda større tanker bak. Rett og slett en sterk tro på at du heller vil nyte en pils i selskap med Vedums rå folkelighet enn med borgerskapets diskrete sjarm i form av Jonas Gahr Støre.

Kanskje faller hele prosjektet sammen, og Vedum må pent finne seg i å bli finansminister i en regjering ledet av Jonas Gahr Støre. Eller selve marerittet: fortsette i opposisjon. Men logikken bak dagens vedtak på landsmøtet, kan forklares på denne måten:

Det er ikke så lenge til vi i mediene avskriver Erna Solbergs sjanser til gjenvalg. Høyre har falt kraftig i det siste, og kraften i prosjektet til statsministeren virke å være borte. Dermed får vi kanskje ikke en situasjon med tre reelle statsministerkandidater når valgkampen virkelig setter i gang. Vi sitter kanskje igjen med bare to: Støre og Vedum.

Sp gambler på at mange nok vil foretrekke den smilende sjarmøren Vedum over den litt mer kantete Støre

Da blir spørsmålet ganske enkelt hvem av dem du og jeg og onkelen din har lyst til at skal bli statsminister. En stemme til Sp gir Vedum, en stemme til Ap gir Støre. Senterpartiets gamble er at Vedum er såpass mye bedre likt enn Støre i befolkningen at det vil bære partiet hele veien til posisjonen som landets største. Og helt inn til det aller fineste kontoret i regjeringslokalene.

Altså en ren popularitetskonkurranse.

Det er slett ikke sikkert at utviklingen de neste månedene følger skjemaet skissert over. Men selvtilliten i Senterpartiet er stor på at akkurat et slikt scenario vil utspille seg. Og at mange nok vil foretrekke den smilende sjarmøren Vedum over den litt mer kantete Støre. At du heller vil skåle i norskprodusert industripils med godgutten Trygve fra Ilseng enn i champagne med den distingverte Jonas fra Ris.

Det kan feile spektakulært, selvsagt. Men det kan være lurt å venne seg til tanken: Trygve Slagsvold Vedum kan bli Norges neste statsminister.

[ Å se oljelobbyen kjempe for framtida, er som å se en lege fyre opp en Lucky Strike med budskapet om at den er best for deg ]