Det er ikke så mange til stede på Senterpartiets landsmøte på Lillehammer. Sånn er det jo i disse dager, langt de fleste delegatene sitter foran sine datamaskiner rundt omkring i landet. Det gjelder som kjent å ta hele landet i bruk.
Selv ikke partileder Trygve Slagsvold Vedum er her under åpningen. Han er hjemme på Ilseng, der han taler direkte til landsmøtet fra hjemgården. Det er ambisiøst, det er fiffig, og Vedum hamrer inn poengene vi har hørt så mange ganger før.
Den finere, dyrere modellen til familien Vedum er strategisk nok plassert utenfor kameraets rekkevidde
Om at store systemer gjør mennesker små, om nasjonalt eierskap og behovet for ny, nasjonal industri. Om vanlige folk og direktører, og om Groruddalen og Gudbrandsdalen. Han poserer foran den gamle Volvoen på tunet, og sier at vi ikke kan overlate regningen for omstillingen til den enkelte, som kanskje ikke har råd til å kjøpe ny bil.
Den finere, dyrere modellen til familien Vedum er strategisk nok plassert utenfor kameraets rekkevidde.
[ Slipp vaksinene fri, det er covid-år ]
Som vanlig med Trygve Slagsvold Vedum er det folkelig, litt corny og veldig nært. Og det går rett hjem i eget parti.
Trygve Slagsvold Vedum blir trolig ikke statsminister, men han er kongen av Senterpartiet. Det blir man ikke av å være et smilende, godmodig gudsord fra landet med en pussig, vinnende latter. Senterpartiet og partilederen har vært ute en vinterdag før, og kjenner spillet.
Senterpartiet under Vedum har forsøkt å hamre inn et budskap om at det er «sakene som avgjør». Partiet driver ikke med velgerundersøkelser for å utvikle politikk, der i gården går det i «kaffekoppstrategien» og møter med vanlige folk. Det handler om å være nær folk, ikke om politisk spill og strategi.
[ 20.785 ganger hurra og takk til en helt spesiell abonnent ]
Alt dette er langt på vei sant. Senterpartiet er et parti som er trygt på seg selv og sitt tydelige politiske budskap etter en eventyrlig vekst under Vedums ledelse. Men selv ikke bøndene kaller alltid en spade for en spade. Når Senterpartiet ytrer seg i offentligheten, enten det er samstemt eller gjennom flere stemmer i et ustemt kor, må man gjerne tolke budskapet. Det er politikk, dette.
Når flere lokallag foreslår for landsmøtet at Vedum skal være statsministerkandidat før valget, og Vedum ifølge Nationen sier ja til å være «offisiell» statsministerkandidat, kan det selvsagt handle om at Senterpartiet har ambisjoner om å vokse seg større enn Arbeiderpartiet. Men tendensen støtter ikke en slik optimisme: Ap vokser, samtidig som Sp virker å ha konsolidert seg noen prosentpoeng under toppnoteringen på 20 prosent fra i vinter.
En like naturlig tolkning er at partiet vil vise at det ikke lar seg feie til side. At bondehæren blankpusser sine våpen. Denne finnes jo mer å kjempe for enn taburettene. Politikkens innhold, for eksempel.
Denne uka kunne Dagbladet fortelle at Senterpartiet vil forlate forhandlingsbordet om Arbeiderpartiet krever en regjering med SV. Saken var basert på anonyme kilder i Senterpartiet. Det gir partiledelsen muligheten til å si at saken er ren spekulasjon. Og til å gjenta budskapet: Vedum og partiet ønsker seg en «Senterparti-Arbeiderparti-basert regjering», alt annet er støy.
Senterpartiet vil ikke bli tatt for gitt i et eventuelt rødgrønt samarbeid etter valget
Alle som kjenner Vedum, vet at han ikke er typen til å forlate et forhandlingsbord. Det er likevel et tydelig varsku i utspillet: Senterpartiet vil ikke bli tatt for gitt i et eventuelt rødgrønt samarbeid etter valget. Partiet har lært av historien.
I 2005 dannet Ap, SV og Sp en rødgrønn regjering. I den rekkefølgen. Arbeiderpartiet var soleklart størst, med 32,7 prosent av velgerne i ryggen. SV hadde 8,8 prosent, Senterpartiet 6,5. Med andre ord: Sp var juniorpartner.
Åtte år senere fikk Arbeiderpartiet 30,8 prosent av stemmene. SV var mer enn halvert, og karret seg så vidt over sperregrensa med 4,1 prosent. Senterpartiet gikk bare ned ett prosentpoeng til 5,5 i 2013, men ble kastet ut i interne konflikter som holdt på å rive partiet i fillebiter. Da Vedum overtok som partileder i 2014 hadde partiet målinger under sperregrensa bak seg. Siden har det bare gått oppover. For Arbeiderpartiet har det gått andre veien.
Styrkeforholdet er dermed et helt annet i dag. Det vil Senterpartiet ha uttelling for. Det finnes en frustrasjon i Sp over at venstresiden tar partiet for gitt, og egentlig er et nødvendig onde i jakten på makt. Virkeligheten er at Senterpartiet er eneste årsak til at rødgrønn side har sjansen til å kaste Erna Solberg. Det er Senterpartiet som flytter velgere over streken og gir håp om en ny regjering etter valget. Om de andre partiene ikke vil ta innover seg den virkeligheten, skal de tvinges til å ta den innover seg.
Da kan det passe å sette SV – og i forlengelsen Ap – på plass.
[ Streiken ved sykehusene kom slett ikke som noen overraskelse ]
Det var ikke bare fallende oppslutning som frustrerte Sp i den rødgrønne regjeringen. Sp-veteran Per Olaf Lundteigen, som satt på Stortinget da Sp satt i den rødgrønne regjeringen og etter alle solemerker vil fortsette i den rollen også i neste periode, har fortalt om hvordan han og andre av «de sterkeste forkjemperne for en rødgrønn allianse» ble kalt inn på teppet til Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, Ap-statsråd på Statsministerens kontor, for å bli lest teksten etter utspill i Stortinget som ikke falt i god jord hos Aps regjeringsledelse. Lundteigen er klar: «Det skal vi ikke ha igjen! Vi skal ikke kalles inn på teppet til høyresosialdemokrater».
Sps sololøp handler også om framtiden. Sp har nå, i Nationen-kommentator Eva Nordlunds ord, en historisk sjanse til å prege samfunnsutviklingen. Senterpartiet har vært den tydeligste motstanderen mot utviklingen under dagens regjering. Det finnes en bekymring i Sp for at Ap, som riktignok har funnet både formen og den politiske tonen i det siste, ikke er like overbevist om at landet trenger et tydelig politisk linjeskifte. Sp frykter en rødgrønn regjering uten et tydelig prosjekt. Som ender med å administrere, ikke snu forskjells- og sentraliseringspolitikken.
Man kan synes det er synd at det ikke finnes et felles rødgrønt prosjekt i forkant av valget. Man kan synes Sps alenegang er kynisk. Det kommer ikke til å forandre noe. Partiet kommer til å kjøre egen linje helt fram til valget. Og de andre rødgrønne må pent finne seg i det – for det er Vedums bondehær som har styrken som kreves for å innta regjeringskontorene.
[ Handler ikke vannkrigen i Oslo rådhus egentlig om kanoner på Stortinget? ]