USAs mest forhatte president er ute av det Det hvite hus, men verden vil lenge være preget av arven han etterlot seg. Begrepet «fake news» er arvebyrden verdenssamfunnet må leve lengst med.
[ I sitt 78. år fortjener vår Arne Strand noen roligere dager. ]
Trumps påstand om at pressen serverte falske nyheter handlet om noe mer enn samfunnsgruppers manglende tillit til amerikanske medier. Trump fikk et stort antall velgere med seg på en tanke om at de ikke lenger kunne ha tillit til hele det etablerte maktapparatet – pressen inkludert. Troen på at politikere, byråkrater og næringslivsledere ville det beste for amerikanere flest, ble erstattet med mistenksomhet, konspirasjonsteorier og sterke fiendebilder.
Frustrerte leserbrevskribenter, som så lenge hadde fått sine innlegg refusert, hadde med ett et alternativ.
Budskapet til Trump slo særlig godt an i kristne kretser i USA, særlig blant den viktige velgergruppen hvite, evangelikale kristne. Gjennom lang tid kjente de på at de ble nedvurdert av mediene og den øvrige liberale eliten i USA. En av vår tids mest innflytelsesrike statsvitere, Francis Fukuyama, har satt det inn i en større ramme da han i 2018 utga boken «Identitet» med undertittelen hvordan tap av verdighet truer demokratiet vårt.
Trumps valgstrategi var å henvende seg til grupper som han mente hadde grunn til å kjenne på krenkelse. Overfor de evangelikale ble det svært vellykket. Denne velgergruppen har lenge gitt uttrykk for at respekten for kristne verdier har tapt seg også i USA. De har sittet igjen med en følelse av utenforskap, krenkelse og tapt verdighet. På dette grunnlaget kunne Donald Trump legge ut et frieri.
Lenge før Trump kom inn i den politiske manesjen, var det en mediestrateg som så hvilken kraft som lå i å spille på den opplevde krenkelsen. Hans navn var Roger Ailes, og han startet i 1996 TV-kanalen Fox News. Kanalen skulle formidle mange amerikaneres lengsel tilbake til «The good old days». Ailes lyktes også svært godt. Mange evangelikale opplevde at endelig var det et toneangivende medium som tok religion på alvor.
De toneangivende mediene hadde så lenge sittet på makten til å definere religionens rolle i samfunnet. Fox News opphevet på mange måter dette monopolet. samtidig som fremveksten av sosiale medier forsterket virkningen. Den «redigerte virkeligheten» ble kraftig utfordret. Frustrerte leserbrevskribenter, som så lenge hadde fått sine innlegg refusert, hadde med ett et alternativ.
[ Stortinget kan ikke sitte og se på at Nobelkomiteen settes på gata. ]
I det amerikanske samfunnet bidro denne dynamikken til at Donald Trump ble president, men ekspertene og pressefolkene så ikke hva som hadde truffet dem. Var det faktisk en reaksjon på at noen forvaltet et meningsmonopol?
Dette gjelder ikke bare USA, men også Europa og Norge. Nylig har tidligere professor i mediekunnskap ved Universitetet i Oslo, Knut Lundby, gitt ut boken i «Religion i medienes grep». Han skriver om dette utelukkende i et norsk perspektiv, men hans påstand om at holdningen til religion mer og mer ble definert av mediene, er det verdt til å lytte til med bakgrunn i det som er skjedd i USA.
Lundby er opptatt av hva som skal til for at pressen opplever at saker knyttet til religion kan være en nyhetssak. Det må settes inn i en ramme av sekulært språk, og gjerne innebære et element av konflikt. Bildet som blir skapt er det mange aktive troende som ikke kjenner seg igjen i. Det gir grunnlag for en frustrasjon. I USA ledet det til støtte for Trump, og vi har sett noen av de samme virkningene i europeiske land. Polen og Ungarn er de tydeligste eksemplene.
[ Vi dro til Spania og grilla hvit hud som om vi var sponset av Opplysningskontoret for brent kjøtt ]