Denne ukens Innfall kommer direkte fra det ytterste Vestlandet, siden vi tar pulsen på gjenåpningen av hele Norge. Også den delen som egentlig har vært åpen hele tida. Her har jeg ennå ikke sett et menneske med munnbind. Det første pubbesøket siden sist sommer gjorde jeg allerede forrige helg.
Her var den eneste forskjellen fra før at man måtte kjøpe en toast ved siden av ølet. Nasjonale regler er og blir nasjonale regler, selv her i Florø. Spiseplikten utløste til gjengjeld en euforisk nostalgi, fra den gangen man ble gammel nok til å gå ut og drikke, men først måtte bestille en brødskive med gulost for å få lov. Dagens toast smaker mye bedre.
[ Nakstad: Ser at flere har kastet munnbindet – overraskende og lite lurt ]
Den gamle osteskiva var et lokalt edruskapstiltak, sammen med at det ikke var øl å få kjøpt i butikkene. De som ville ha med seg øl hjem måtte ei uke på forhånd bestille en hel kasse fra agenturet langt ute på kaia. De som tok øldrikking på alvor hadde selvfølgelig stående bestilling. Slik begrenset man konsumet den gangen. Er det rart jeg ble skeptisk til offentlig ruspolitikk?
Nåtidas gledelige gjensyn med utelivet kom på det utmerkede bryggeriet Kinn sin egen pub i Florø. På den andre siden av gata skjer en helt annen gjenåpning. Der ser vi nå rett inn i det som pleide å være Kakebua, der både tak og vegger forsvinner foran øyene på oss mens hele huset blir revet ned.
[ «Er du sinna på stortingspolitikere som sier ja til vaksine? Du bør være mye mer sinna på deg selv» ]
Kakebua var Norges beste kafe. Et slags museum over kystkulturen, i tillegg til alt det som er mer vanlig med en god kafé. Det var her de slengte ut snøret mens Norge Rundt var på besøk, og dro fisken rett inn av vinduet. Slik gjør de det der, tenkte hele Norge. Selvfølgelig gjorde ingen det her. Denne fisken kalte vi dopal, siden det var pale (småsei) som svømte rundt i kloakken som rant ut fra byen. Men det var en ordentlig fiskebutikk der først, med så fersk fisk at den svømte rundt i store kummer, hentet opp et godt stykke lenger ut mot havet.
Gro Harlem Brundtland kom også til Kakebua før folkeavstemningen om EU i 1994, for å forsøke å overbevise skeptiske veteraner rundt bordet de kalte Parlamentet. I valgkampen i 2005 fulgte Jens Stoltenberg etter på sin reise rundt til det ekte folk flest. Dette var noe annet enn når Erna Solberg gjenåpner utelivet i Oslo med å invitere pressen til en bar drevet av gode venner fra Fremskrittspartiet.
[ Barbesøket bidrar ikke til Solbergs folkelige alibi, men heller til å øke politikerforakten ]
Nei, Kakebua var stedet å være. Her fikk vi vite alt som skjedde, spesielt det som avisene ikke kunne sette på trykk. «Jeg hørte det på Kakebua» var et lokalt uttrykk for «jeg beskytter selvsagt mine kilder». Amerikanere var så imponert av dette at de fant på formuleringen «I heard it through the grapevine». Altså en forståelse av at dette er et rykte, men vi har slett ikke tenkt å sjekke om det virkelig stemmer. Kom amerikanerne med grapevinen først? Spør ikke meg!
Nå blir Kakebua jevnet med jorda. Tida går dessverre fort fra sånne steder. Utviklingen må gå sin gang. Til gjengjeld er det to puber ti meter unna, der det i helga er mulig å gå ut og drikke, uten spiseplikt. Det spørs om jeg skal be om ei skive med ost likevel.