Kommentar

Show me the money

Følelsen av å sitte på Youngstorget med venner og en kald pils er ubetalelig.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Kjetil Staalesen

Kjetil Staalesen

Spesialrådgiver i LO

Ved mitt lokale kjøpesenter er det en kinarestaurant. Jeg elsker maten deres og har savnet den dypt mens de har holdt koronastengt. I den grad at jeg har kjøpt inn både stjerneanis, «five spice» og natron for å forsøke å gjenskape opplevelsen hjemme i mitt eget kjøkken. Det blir ganske godt, men er likevel veldig langt unna å være det samme. Hva er det som mangler?

Folk har jo ikke fått dårligere råd av dette, bare dårligere liv.

Sist helg satt jeg ute i hagen og åpnet en boks iskaldt øl fra mitt foretrukne bryggeri. Sola varmet meg i ansiktet og ølet skummet i glasset. Riktig hyggelig var det. Men det var ikke helt det samme som å sitte på Youngstorget. Noe manglet. Jeg drakk pils ute, men jeg drakk ikke utepils.

Den hemmelige ingrediensen jeg savner i både min hjemmelagde biff szechuan og min hjemmeserverte utepils er verken pulverkaffe, stjerneanis eller villgjær. Den manglende ingrediensen er folk. Mennesker. Lyden av glass som tas ut av en oppvaskmaskin. Fremmede mennesker som prater. Noen som ler. Livet mitt er fattigere uten dette. Sannsynligvis ditt også. Økonomer regner på alt mulig rart. Også på slikt som dette. Det savnet vi opplever er et tap. Et helt ekte tap.

Folk finner verdi i å betale 50 kroner for en kopp kaffe på kafeen inne på kjøpesenteret der de bor selv om de kan drikke den nærmest gratis hjemme. Eller 90 kroner for en øl som koster 25 i butikken. En litt uromantisk økonom ville sagt at det du nyter der du sitter ikke er sola, kameratskapet eller den duggfriske utepilsen. Nei, sier hun. Det du nyter er verdien av konsumentoverskuddet. Det overskuddet har gått tapt det siste året. Og folk savner det. Hvordan kan vi kompensere dette tapet?

Jeg skriver om dette fordi vi er så flinke til å snakke om de tapene som synes i regnskapene. De som mister lønna si og de som taper omsetning. Det er viktig nok, men hvis vi ser forbi de røde tallene finner vi andre tap som også er viktige for oss mennesker. De som jobber på det stengte biblioteket får beholde sin lønn, det er bra og riktig. Men de barna som over lang tid ikke har fått lov til å sitte på biblioteket å gjøre leksene sine lider et stort tap. Pensjonistene som kommer til biblioteket hver dag og leser lokalavisen fra bygda de forlot, lider et stort tap. Folk med hytter i Sverige de ikke får lov til å besøke, lider et stort tap.

Økonomene kan regne ut verdien av dette tapet i kroner, hvis vi spør dem. Men dette tapet kan jo ikke kompenseres med penger. Kan det? Folk har jo ikke fått dårligere råd av dette, bare dårligere liv.

Når framtidas økonomer og historikere skal oppsummere hva pandemien kostet Norge er det noen tall som er lette å finne. Fall i produksjon. Fall i omsetning. Økning i arbeidsledighet. Konkurser. Det som er vanskeligere å måle er de reelle tapene folk har lidd som ikke synes i de samme regnskapene. Vi har kontroll på bortfall av overskudd. Men ikke på bortfall av konsumentoverskudd.

Norge kommer selvsagt aldri til å gi penger til folk som har lidd tap som følge av stengte biblioteker eller som kompensasjon for at vi måtte drikke pils ute istedenfor Utepils. Det ville sprengt grensen for både velferdsstat og anstendighet. Men vi kan erkjenne at mange har tap som ikke synes i regnskapene. Barn og unge, aller mest. Og de eldre som savner dem.