Kommentar

Bidens venstresving

Verden står overfor et paradigmeskifte i økonomisk politikk. Det skjer selvsagt ikke uten protester.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Hannah Gitmark

Hannah Gitmark

Fagsjef i Tankesmien Agenda

Den amerikanske redningsplanen. Den amerikanske jobbplanen. Den amerikanske familieplanen. 20. januar 2021 ble Joe Biden tatt i ed i USA. Siden har det gått i turbofart. Biden og folka rundt ham lanserer initiativ på initiativ og påfølgende milliarder av kroner – alle med mål om å gjøre folks liv bedre.

Enorme investeringer i infrastruktur skal omstille USA til en grønnere framtid: Massive investeringer i forskning og utvikling, en bilpark som skal bli elektrisk og skattefordeler til grønne selskaper. Regninga sendes delvis til kapitalister og næringsliv.

Biden og hans finansminister Yellen har dessuten varslet at de vil jobbe for en global selskapsskatt på et langt høyere nivå enn de fleste land ilegger næringslivet i dag.

Til sammen vitner dette om en kraftig, og forhåpentligvis varig, avskjed til det rådende paradigmet i økonomisk politikk de siste tiårene.

«A rising tide lifts all boats» har vært mantraet i store deler i verden siden starten på 1980-tallet. Markedet skulle slippes fri. Lavere skatter skulle stimulere innovasjon og fremme vekst – som igjen skulle komme alle til gode. Samtidig ble det kuttet i velferden, med begrunnelsen at det skulle få flere i jobb. Særlig ivrige var land som Storbritannia og USA, med Margareth Thatcher og Ronald Reagan i spissen, men også Norge kuttet skattene på kapital og inntekt drastisk.

At denne oppskriften i begynnelsen ville øke ulikheten var allment kjent og akseptert. Men inspirert av den såkalte «Kuznets»-kurven, mente man ulikheten så kom til å avta fordi resten av samfunnet etter hvert ville ta del i den økonomiske utviklingen. Det var bare et problem. Det skjedde ikke. Den såkalte «trickle-down»-effekten skattekuttene skulle ha, uteble.

Bidens regjering er langt mer redd for å ikke gjøre nok, enn for å gjøre for mye.

Isteden har denne politikken gått hardt utover vanlige folk. I USA er minstelønna i dag lavere enn den var i 1975. Hoveddelen av inntektsvekst og formuesvekst tilfaller en liten elite. Du har større sjanse for å få universitetsutdanning med rike foreldre og dårlige resultater, enn gode resultater og fattige foreldre. Den amerikanske drømmen er død. Også i Norge har ulikhetene økt kraftig de siste 40 årene – både i formue og inntekt. Hovedårsaken er at de rikeste er blitt rikere.

Den gode nyheten er at den dårlige utviklingen skyldes politikk. Og at politikk kan endres. Slik blant annet forskere som Piketty og Atkinson har vært opptatt av, var det nettopp politikk som reduserte kapitalens vekst i tiårene etter andre verdenskrig. Presidenter som Franklin D. Roosevelt og europeiske sosialdemokrater vant en idékamp i mellomkrigsårene.

De egalitært orienterte samfunnene som vokste fram, var en politisk skapt orden, der statlig eierskap, brede velferdsstater, progressiv beskatning og arbeiderrepresentasjon var sentrale elementer. Den gangen var det trusselen fra den russiske revolusjonen som skapte vilje til omfordeling, og gjorde at man svarte på de sosiale og økonomiske problemene folk opplevde.

Ulikhetene sank, og vi opplevde samtidig eventyrlig vekst. Etterkrigstida viste at likhet og investering i utdanning skaper større kollektiv velstand enn vern av eiendomsrett og ulikhet. Det er altså mulig å skape egalitære samfunn uten å gi avkall på effektiviteten og verdiskapingen som ligger i markedsøkonomien.

Faktisk forsterker de to elementene hverandre. Investeringer i velferd bidrar til vekst, og sikrer samtidig at veksten tilfaller oss alle. Men det forutsetter regulering og omfordeling.

Kommentator Ezra Klein forklarer Bidens endringer med at en ny generasjon radikale har satt sine spor. Bernie Sanders’ to presidentkampanjer har vist at det er et stort rom for radikal venstresidepolitikk. Biden låner dessuten øre til nyere økonomisk forskning og tenkning: Femten år med finanskrise, enorm og økende ulikhet, gjelds- og klimakrise, har vist begrensningene i det rådende økonomiske paradigmet. Biden er også en lydhør politiker. Han ser at folk er mer redd for klimakrise, ulikhetskrise og lave lønninger enn «jeg er fra regjeringen og jeg er her for å hjelpe», slik Reagan er kjent for å ha omtalt «som de skumleste ordene som finnes». Bidens regjering er langt mer redd for å ikke gjøre nok, enn for å gjøre for mye.

Den amerikanske snuoperasjonen er ikke bare godt nytt for USAs befolkning. Det er også godt nytt for resten av verden. Ideer og omveltninger som starter i USA har en tendens til å smitte oss. Derfor kan Bidenomics være godt nytt for en hel verden. Selv om politikken i Norge og i de andre nordiske landene på mange områder allerede er mer radikal enn det Biden nå skisserer i USA, kan krafttaket i vest føre til nytekning og nødvendige grep som kan stoppe en ulikhetsutvikling og klimakrise som er like reell her hjemme.

En slik endring kommer selvsagt ikke til å skje uten kamp. Biden møter allerede kraftig motstand mot investeringer og omfordelingsplaner blant egne landsmenn, men også ute i verden. En bedre verden vil kreve radikal omfordeling. Det betyr at noen må se egne privilegier gå tapt. Heldigvis virker ikke Biden bekymret for det.