«Noe forbanna tøys». Det var kraftsalven Høyre-nestleder Tina Bru valgte å bruke om Arbeiderpartiets stadige terping på at nå er det vanlige folks tur da hun holdt sin hovedtale om ideologi til Høyres landsmøte. Både hun og Erna Solberg har transformert Aps snakk om vanlige folk til en grå tvangstrøye, der et fargeløst gjennomsnittsliv settes opp mot Høyres sprudlende, mangfoldige og spennende «uvanlige folk».
Det er snedig, det er smart, og det er som det pleier. Eller vanlig, om du vil. Høyre har god trening i å snu Aps største styrker til deres største svakheter. Jonas Gahr Støres største forser som politiker er at han ofte ser to sider av en sak, vil undersøke nøye før han bestemmer seg og er åpen for argumenter. Det blir til vingle-Jonas og tåkefyrste. En annen styrke er at han er høyt utdannet ved et av Europas beste universiteter, med usedvanlig gode resultater. Det blir til en kontinental elitist som ser rar ut i flanellskjorte.
Denne gangen spørs det likevel om Høyre får ballen i mål. Å ta avstand fra «vanlige folk» er retorisk risikosport som krever svært høy presisjon.
Særlig når man planlegger å samarbeide med et parti som har snakket om «folk flest» i flere tiår.
[ Den nye vinen og den gamle oljen ]
Ap kan for eksempel velge å svare på Høyres karikering av begrepet «vanlige folk» ved å peke på at den harselasen partiet driver med, er respektløs. Ikke overfor Ap og Støre, men overfor «vanlig folk». De kan for eksempel si at man må være ganske langt unna livets realiteter hvis man forveksler «vanlig» med «kjedelig».
Det samme kan sies om valgkampen. Den blir nok vanlig, på mange måter. Men neppe kjedelig.