Kommentar

Trenger virkelig 68-erne mer luft under vingene?

Vi har satt livet vårt på vent for å redde dessertgenerasjonen. Da kan vi vel regne med at dere ikke flyr ut i verden ved første anledning?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Jo Moen Bredeveien

Kommentator i Dagsavisen

Nå kommer det altså snart, om en måneds tid. Vaksinepasset, dokumentet som vil gi noen av oss større bevegelsesfrihet. Livet tilbake. Statsminister Erna Solberg snakket denne uka om at «offentlige arrangementer, cruise og andre typer pakketurer» er det som i første omgang vil være mer tilgjengelig for vaksinerte enn for alle oss andre.

Og alle hjerter gleder seg? Tja. Mitt er ikke helt overbevist, for å si det pent.

Det var ingen definitive planer statsministeren presenterte da hun snakket om innføringen av vaksinepass onsdag. Forståelig nok, mange vil ha svar, men mye er ennå ikke avklart. En ting som likevel framsto som tydelig og utvilsomt, er at regjeringen er i ferd med å opprette en ny kategori nordmenn. Denne heldige gruppa er de beskyttede. De fullvaksinerte; de som har fått en dose av vaksinen for tre til femten uker siden; og de som har jobbet litt hardere for statusen som beskyttet etter å ha gjennomgått covid-19-sykdommen.

Disse beskyttede borgerne skal altså få dra på cruise og få tilgang til å besøke arrangement. Og en gang i løpet av sommeren, når Norges og EUs system er koordinert, får de reiseprivilegier. Kanskje allerede i juni.

Vaksine er et knapphetsgode i Norge. De som har fått vaksine, er privilegerte

—  

Det er forståelig at regjeringen ønsker å åpne samfunnet igjen så raskt som mulig. Det er kanskje også nødvendig. Mottakelsen av de fortsatt vage vaksinepassplanene er positiv, så det er mulig at dette er noe nordmenn flest synes er helt greit.

Selv er jeg ikke helt der. Det er nemlig et perspektiv som tilsynelatende er helt borte i debatten: Vaksine er et knapphetsgode i Norge. De som har fått vaksine, er privilegerte. De lever allerede i større trygghet enn oss andre.

Under merkelappen DUGNADEN har vi holdt oss hjemme i over ett år. Vi har stengt skolene. Breddeidrett og barneidrett. Tvunget ikke-vaksinerte lærere og barnehageansatte og butikkmedarbeidere og en rekke andre yrkesgrupper til å utsette seg for stor fare ved å gå på jobb. Mange har mistet jobben.

Vi har akseptert dette fordi vi har vært sammen om det. Vi yngre og nesten friske har akseptert at vi lever i et samfunn. Derfor har vi ikke klaget på de inngripende tiltakene. Vi har tatt hensyn til de gruppene som har vært i større fare enn oss selv. Til de gruppene som nå straks er vaksinert.

Og som altså snart skal få et vaksinepass som gir dem flere rettigheter enn oss andre.

Sånn må det være, mener noen. Allerede for to måneder siden kalte BI-professor Ole Gjems-Onstad alternativet om å ikke skape et A- og et B-lag for «ortodoks kommunisme», der «alle behandles så likt at de ender opp like fattige». For ordens skyld la han til at de vaksinerte ikke ville finne seg i «Festung Norwegen».

De vaksinerte har fått dosen sin fordi vi andre har gått med på å vente

—  

Det er ett perspektiv. Et annet er dette: De vaksinerte har fått dosen sin fordi vi andre har gått med på å vente. Det har vært relativt lite debatt om vaksine og prioriteringer, selv om flere har tatt til orde for å la enkelte yrkesgrupper snike i køen. Vi som er rundt 40 er i utgangspunktet bedre rustet til å tåle viruset enn foreldrene våre. Da lar vi dem få vaksinen først, har vi tenkt. For å hindre død og alvorlig sykdom.

Og resultatet av den tankegangen er at foreldrene våre nå straks skal fly rundt i hele Europa igjen, enten det er for å komme til feriehusene på Rivieraen, pakketuren til Hellas eller på legge ut på jordomseilende cruise? Mens vi andre sitter igjen her hjemme? Er vi helt sikre på at solidariteten da er like sterk neste gang vi trenger en «nasjonal dugnad»?

68-generasjonen. Boomers. Dessertgenerasjonen. Den gjengen som slapp å betale 100.000 kroner per kvadratmeter bopel, og som i stor grad fikk boliglånet spist opp av inflasjon for noen tiår siden. Som har pensjonsavtaler vi som kommer etter bare kan drømme om. Som har flydd verden rundt i et par tiår nå – og slipper å oppleve de verste konsekvensene av menneskets herjing med naturen i sin levetid.

Det er den gjengen som nå skal utstyres med vaksinepass. Som skal få verden for sine føtter igjen. Mens vi andre skal sitte igjen og håpe på at vi også en dag er så heldige at vi får et stikk i armen som gir oss muligheten til å få verden tilbake.

Det er kanskje politisk nødvendig å gi dessertgenerasjonen litt mer luft under vingene. Hjulene må i gang igjen. Så får vi heller appellere til moralen, da.

Så kjære boomers – eller mamma og pappa, som vi også kaller dere: Nå har vi satt livet vårt på vent i over ett år for å hjelpe dere. Da kan dere kanskje hjelpe oss og jorda vi skal leve på også etter at dere er borte, ved å ikke fly ut i verden ved aller første anledning?