Kommentar

Sammen er vi mindre alene

I over et år har vi holdt avstand til hverandre for å klare oss. Men det er enda viktigere at vi holder sammen.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Gamle menn i støvfrakk som mest av alt minner om en rekvisitt på Folkemuseet. Bannere med forslitte slagord som for lengst har mistet sin relevans. Faner fra en svunnen tid. Arbeidere som ikke følger med i moderniseringen, oppmykningen og digitaliseringen. Kollektivistiske sjeler som oppfatter individets frihet som noe fremmed og rart.

Mytene om og fordommene mot 1. mai har vært livskraftige, mangfoldige og utbredte.

Men noe har skjedd. Etter over et år med en alvorlig krise i alle kriker og kroker av samfunnet vårt, er det som om de gamle slagordene fra Youngstorget har gjenoppstått fra de døde.

«Nei til ufrivillig deltid». Dette er en gammel kjenning, og en av de parolene som samler flest folk bak seg. Kravet er viktig av mange grunner. Spesielt kvinnedominerte yrker i offentlig sektor er full av eksempler på at arbeidstakerne tvingens inn i en hverdag som består av et sammensurium av små og mellomstore stillingsbrøker.

Fagforbundet har slått alarm. Forbundsleder Mette Nord peker på at ansatte har så lav stillingsbrøk at det er helt umulig å få en lønn å leve av uten å jobbe på flere ulike steder. Ifølge Fagforbundet er bare 16 prosent av til sammen 16.000 stillinger som ble utlyst for helsefagarbeidere de siste to årene, heltidsstillinger. 70 prosent av dem som jobber i det kommunale helsevesenet, jobber deltid.

Det siste året har vi sett at arbeidsplasser med stor gjennomtrekk av mange ansatte i små stillingsbrøker ikke er et godt vern mot smittespredning. Når én hjelpepleier jobber på flere sykehjem, kan hun ta med seg smitte fra en institusjon til en annen, som ikke hadde smitte i utgangspunktet. Mange av dødsofrene for korona har nettopp vært eldre på sykehjem.

«Ja til faste ansettelser». Også midlertidige ansettelser og bruk av bemanningsbyråer gjør at folk må veksle mellom mange ulike arbeidsplasser. Det er bra for viruset, men ikke for oss. I tillegg har mange merket hvor brutalt det kan være å ikke ha rett på de godene som følger med en trygg og fast jobb. Ikke minst når det handler om økonomiske rettigheter den dagen jobben blir borte.

«Vi krever likelønn. Nei til forskjellsbehandling». Noen av yrkene som er aller mest utsatt, og som vi har vært helt avhengige av under pandemien, er de som er mest kvinnedominerte. De betyr, bokstavelig talt, liv eller død. Heltene og heltinnene i helsesektoren har klart å behandle alvorlig syke og døende med fare for egen helse, uten å bryte sammen av det enorme arbeidspresset. Ansatte i skoler og barnehager går på jobb hver eneste dag uten munnbind, uten å kunne holde skikkelig avstand, og uten å ane om de får med seg smitte hjem. Likevel blir de ikke prioritert i vaksinekøen. Det minste de bør kunne forvente, er et skikkelig lønnsløft. Applaus er fint, men du får ikke kjøpt deg bolig med det.

Sykenærvær er uendelig mye farligere enn sykefravær

«Sosial dumping skaper A-lag og B-lag. Norsk lønn i Norge». At vi var så avhengige som vi var av billig, utenlandsk arbeidskraft, kom som et sjokk på mange. Virksomheter som vi trodde var erkenorske, som oljeindustrien, Lofotfisket og jordbruket, sto i fare for å stoppe helt opp da grensene ble stengt. Importsmitte på grunn av arbeidsinnvandring var årsaken til at pandemien blusset opp igjen. De som har disse dårlig betalte jobbene, er i tillegg ofte ansatt via bemanningsbyråer på korte kontrakter. De blir stående alene og uten et sikkerhetsnett når krisa kommer.

«Ikke rør sykelønna». Da Venstres landsmøte vedtok kutt i sykelønna midt i en pandemi, var det mange som lurte på om partiet aktivt prøver å komme så langt under sperregrensa som mulig. Retten til full lønn ved sykdom gjør at arbeidsfolk – også de som ikke er velsignet med muligheten til hjemmekontor – kan holde seg hjemme hvis de for eksempel får symptomer på korona. De kan vente på svaret på testen, uten å tape en eneste krone. Blir de syke, trenger de ikke å gå på jobb for å redde sin egen økonomi. Pandemien har lært de fleste av oss (unntatt Venstres landsmøte) at sykenærvær er uendelig mye farligere enn sykefravær.

Disse kampene for viktige rettigheter – både de som er vunnet og de som fortsatt pågår – hadde ikke vært mulig å utkjempe særlig effektivt uten fagforeningene. Uten at folk organiserer seg. Uten at vi står sammen.

Det har vært sant hele tiden, lenge før et virus gjorde det så tydelig og klart. Men nå bør det være umulig å overse.

God 1. mai!