Kommentar

Farbror Melker, vet du hva? Det er ikke oss det er mest synd i!

«God fredag»-spalten: Listen er utømmelig på årets 1. mai, og jeg tror kanskje vi kan starte med å vise solidaritet med hverandre i stedet for å diskutere hvilke grupper som har lidt mest.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Eirik Hoff Lysholm

Sjefredaktør og adm.dir. i Dagsavisen

For ei uke siden ble det kjent at SVT skal spille inn Astrid Lindgrens legendariske «Saltkråkan» i ny versjon. Det betyr at nye generasjoner skal få bli kjent med Malin og Skrållan, Tjorven, farbror Melker og sanktbernhardshunden Båtsmann. Og vet du hva? Jeg kjenner at det var en av de små gledene jeg trengte midt i koronatåka. Samtidig minner det meg på det som kanskje har vært det største inngrepet som pandemien har gjort i min families liv.

Det var idyllen på «Saltkråkan» vi drømte om da vi for mange år siden begynte å fantasere om et fristed rett over svenskegrensen. Til slutt fant vi et hus som er blitt familiens egentlige hjem, helt til koronaåret ødela idyllen. Vi planla aldri for å være fastbundet på 85 kvadratmeter med tre barn og to voksne på hjemmeskole og hjemmekontor. Livet var tilpasset at all fritid skulle tilbringes der vi har plass, natur, fritid og venner. Så stengte grensen, og siden har vi irritert oss over uflaksen, trøstet barna og motivert oss selv. Og så husker vi av og til å se på det store bildet, der vi fortsatt er blant de heldige og privilegerte.

Likevel må vi innse at det røyner på for noen og enhver når vi nå skal markere arbeidernes dag for andre gang siden pandemien rammet oss alle. I konkurransen om hvem som har lidt mest under pandemien og hvilke arbeidsgrupper som har hatt den største ekstrainnsatsen, er det mange som har gode argumenter. Jeg skal overhodet ikke påberope meg at jeg har noe svar på hvem som har hatt det verst på hjemmekontoret av utslitte småbarnsforeldre eller ensomme aleneboende. Eller hvem som har båret den største byrden av unge eller gamle. Jeg føler meg sikker på at noen yrkesgrupper har hatt det verre enn oss som er trøtte av hjemmekontor, men hvem kan egentlig vekte opp mot hverandre den ekstraordinære innsatsen til sykepleiere, lærere, barnehageansatte, de som jobber i dagligvarebutikker, vasker for oss eller kjører bussen?

Og er det ikke enda verre for dem som nå står uten arbeid? Om man fortsetter tankerekken: Hvordan har ikke dette året vært for rusmisbrukere og hjemløse, eller alle dem som ikke er så heldige at de er født i et av verdens rikeste land? Listen er utømmelig på årets 1. mai, og jeg tror kanskje vi kan starte med å vise solidaritet med hverandre i stedet for å diskutere hvilke grupper som har lidt mest. Så når jeg ser for meg Tjorven og Båtsmann og idyllen vi har gått glipp av, tenker jeg også på dem som har det så uendelig mye verre. Eller som Tjorven kanskje ville sagt det: Vet du hva? Det er ikke oss det er mest synd i. God fredag!