Oppstusset rundt Superligaen i fotball har minnet oss om en lite omtalt side av verden i dag: At det er store ulikheter på veldig mange områder også, og at de største og mektigste gjør alt de kan for å styrke sin posisjon. Det var på tide at noen gjorde oss oppmerksom på dette.
En dag måtte det renne over for fotballsupporterne, slik de har blitt undertrykt i årevis. Det har vært greit med dyre betalingskanaler, trøyer som koster sin vekt i gull, og billetter som gjør kål på ei ukelønn. Det må være såpass om fansen skal fortsette å kreve at eierne vær så god får bla opp en milliard eller to for signaturen til Erling Braut Haaland. Men en liga der ikke alle lagene stiller likt …
For alle skal med. Som i FNs sikkerhetsråd. Her er det bare fem faste medlemmer, USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike, og disse har vetorett mot alle flertallsavgjørelser. 10 mindre land deltar på omgang, uten de samme rettighetene. Dette er raust av de største, og gir et skinn av mangfold. Arsenal skulle jo også få være med i Superligaen. Når Norge når har tatt plass i det eksklusive sikkerhetsrådet er det som om (sett inn ditt lokale fotballag fra PostNord-ligaen) også hadde fått plass i Superligaen. Som om Jeppe hadde fått sove i baronens seng. Kan vi få være med blant de erkeviktige G8-landene også nå, i stedet for Russland? Ikke det? Ikke i G34 heller?
I Norge styrker vi demokratiet ved å gi de politiske partiene statsstøtte. De største partiene har vedtatt at de største partiene skal få mest. Man kunne også sagt noe om sperregrenser ved stortingsvalgene, som gjør det vanskeligere for mindre partier å få større innflytelse. Superligaens nederlag varsler en endring her også: «Store partier vil bedre vilkårene for mindre motstandere». Nei da.
Vaksinene mot covid-19 ble utviklet på rekordtid. Nå kan vi snart puste lettere. Vi i vaksinenes superliga, altså. Ikke alle landene i lavere divisjoner, som ikke kan legge like mange penger på bordet. De kan alltids få overta noen doser AstraZeneca hvis vi bestemmer oss for at vi ikke trenger dem selv. Slik hever vi flere opp til vårt nivå. Nesten.
Vi har superligaer rundt oss på alle kanter. Toppledere i næringslivet – det går ikke an å rykke ned der. Har man tapt så det suser et sted er det alltid et nytt lag som står klar. Årets låt i Spellemannprisen kårer den aller fineste sangen fra årets som gikk. Konkurransen er åpen for alle de åtte som ble aller mest spilt i hjel.
Jeg er så gammel at tankene i begynnelsen av uka gikk til Proffligaen på skøyter i 1973. 16 av de største stjernene, de fleste fra Norge og Nederland, brøt ut og arrangerte sine egne VM og EM. Den sveitsiske sliteren Franz Krienbühl fikk slett ikke være med, selv om han var en internasjonal kulthelt i dette miljøet. Neste år gikk proffene bare EM, siden verden ikke brydde seg. Så var det slutt. Av de beste var det bare Sten Stensen som hadde takket nei til tilbudet. For ham ble dette innledningen til en storhetstid som førte videre til de fire S’enes storhetstid på isen. Rettferdigheten seiret, men for den alminnelige likhetstanken er det fortsatt mulig å presse rundetiden ned.