Kommentar

Modellen Ap nekter å gi slipp på

Helseforetaksmodellen burde stå for fall. Men Arbeiderpartiet kjemper imot, og bidrar til salg av Ullevål sykehus på kjøpet.

Demonstrasjon utenfor Ullevål Sykehus mot planene for nye sykehus i Oslo i fjor sommer.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Jo  Moen Bredeveien

Jo Moen Bredeveien

Kommentator i Dagsavisen

Arbeiderpartiet støttet i Stortinget i går følgende forslag fra resten av opposisjonen: «Stortinget ber regjeringen om å ikke igangsette salg av Ullevål sykehus før det er gjort endelige avklaringer i saken, inklusive reguleringsspørsmålet».

Men Arbeiderpartiets stortingsgruppe står fortsatt på at Ullevål sykehus skal legges ned og tomta selges, tross massiv motstand fra Oslos befolkning. Til tross for at Oslo Ap går inn for bevaring og at bystyret vil at Ullevål skal bestå. Som eneste parti på rødgrønn side er Arbeiderpartiet en garantist for at Ullevål sykehus skal selges. Også etter valget i høst, selv om vi skulle få et regjeringsskifte.

Salget av Ullevål kan virke som en litt ugjennomtrengelig og dessuten veldig Oslo-lokal sak. Det er i virkeligheten ingen av delene.

Når helsebyråkratene og direktørene ønsker å bygge et nytt supersykehus på Gaustad, så får de viljen sin

Vi har stilt oss slik i Norge, det sosialdemokratiske fyrtårnet, at politikerne, og dermed velgerne, ikke lenger har full kontroll over utviklingen i helsesektoren. Når helsebyråkratene og direktørene ønsker å bygge et nytt supersykehus på Gaustad, så får de viljen sin. Om de bare greier å finansiere utbyggingen selv.

Et nytt supersykehus på Gaustad koster penger. Mye penger. Og staten vil ikke fullfinansiere det. Men det er ikke så farlig, for tomta som huser Ullevål sykehus ligger usedvanlig lekkert plassert i Oslo. Og den er stor, rundt 300 dekar. Dermed er den verdt mye penger.

Det snakkes om å selge tomta for et sted mellom fem og sju milliarder kroner. Den pene inntekten fra salget av en offentlig eid tomt til private investorer, kan brukes til å bygge ut Rikshospitalet til et nytt supersykehus. Og slik kan Norges største og mest komplette akuttsykehus legges ned.

Selv om motstanden er stor blant de ansattes organisasjoner. Fra smittevernhold. Fra medisinsk hold. Og til tross for at alle de rødgrønne partiene som ikke er Ap, ønsker å beholde Ullevål. Og Ap lokalt i Oslo, som snudde tidligere i år. Fordi dette er en tapersak i Oslo og nasjonalt.

«Vi kan ikke ha tre ganger så mange spesialister i Oslo der avstandene mellom sykehusene er bagatellmessige, uten at det går på bekostning av resten av landet». Det var begrunnelsen til Aps helsepolitiske talsperson Ingvild Kjerkol for at Ap sentralt står på sitt, sammen med Høyre og resten av regjeringen.

Men grunnen ligger nok enda litt dypere. Den heter «helseforetaksmodellen» og er et kjærlighetsbarn etter Aps ulykksalige flørt med politiske vinder partiet nå prøver å løpe fra.

Helseforetaksmodellen ble innført av den politisk effektive og historisk upopulære regjeringen til Jens Stoltenberg

Helseforetaksmodellen ble innført av den politisk effektive og historisk upopulære regjeringen til Jens Stoltenberg i 2001, der Jonas Gahr Støre var stabssjef på Statsministerens kontor. Det var den regjeringen som skulle «modernisere» og «fornye» og hadde den britiske statsministeren Tony Blair som husgud. Som delprivatiserte Statoil og Telenor og solgte ned statens eiendeler i DNB.

Og som altså rakk å innføre helseforetaksmodellen før den avgikk etter valget i 2001, med støtte fra 24,3 av velgerne. Det verste valgresultatet for Ap siden 1924.

Som professorene Sven Erik Gisvold, Oluf Dimitri Røe og Torgeir Bruun Wyller skrev i en artikkel i fagtidsskriftet Samfunn og økonomi nylig: «Foretaksmodellen er inspirert av New Public Management-filosofien (…) Hovedpoenget er å styre en offentlig tjeneste som en privat bedrift med målstyring, kontroll og rapportering, der økonomien er hovedtema».

Landet ble delt i fire helseforetak. I artikkelen viser de tre professorene hvordan modellen har ført til at fagfolkenes innflytelse svekkes, og at antallet administratorer har eksplodert. Og at kontrollen over sykehusene, i ytterste konsekvens selve spørsmålet om liv og død, har sklidd ut av politisk kontroll.

I mai i fjor ba Stortinget regjeringen om å sørge for at fødeavdelingen i Kristiansund består. I januar ble fødetilbudet lagt ned av Helse Midt-Norge. Og helseminister Bent Høie sto maktesløs tilbake: Stortinget kan ikke «oppheve den lokale ledelsen i et helseforetak sitt ansvar for at helsetilbudet skal være forsvarlig», forklarte han til VG.

Konsekvensene av at politikerne har sluppet kontrollen og at helsesektoren styrer etter bedriftsøkonomiske prinsipper, kan bli store. Gisvold, Røe og Bruun Wyller viser hvordan denne økonomiske tankegangen gjør at vi har for få ledige senger og for dårlig intensivkapasitet ved norske sykehus. De frykter at stoda vil framtvinge «en økt privatisering og et mer todelt sykehusvesen, ganske enkelt fordi de offentlige sykehusene har for liten kapasitet».

Det er vanskelig å se for seg at Arbeiderpartiet ønsker en slik utvikling. Men så er det også vanskelig å forstå hvorfor partiet insisterer på å støtte nedleggelsen av Ullevål sykehus. Og modellen sin tviholder Ap på – men Ingvild Kjerkol åpner for at «kanskje vi ikke lenger skal kalle det helseforetak».

Dagens Ap er selvkritisk til en del av det partiet har vært med på de siste tiårene. «Å styre etter mål har blitt en pervers, detaljert målstyring som ikke tjener noen», sa Jonas Gahr Støre i 2019.

Enn så lenge ser det mest ut til å være et retorisk skifte. Men det er ikke for sent å snu. Ikke før Ullevål-tomta er solgt.

Rettelse: Den første utgaven av denne teksten feilaktig ga inntrykk av at Ap stemte imot forslaget om å bremse salget av Ullevål. Dagsavisen beklager. (Rettet onsdag morgen kl. 08:47.)