Siden sist vi møttes i denne spalten har jeg hatt bursdag, og for første gang i mitt voksne liv skulle jeg ønske at jeg var ett år eldre. Da hadde jeg rykket én pulje fram i vaksinekøen, og vært på vei tilbake til dagliglivet. For andre haster det ikke så veldig. Det vil si, det haster jo egentlig for alle, men noen nekter å innse det.
Jeg ser at det vekker en viss morbid munterhet i deler av mitt ekkokammer at en sentral vaksinemotstander og virusfornekter døde nettopp, sannsynligvis på grunn av koronasmitte. At han nylig var vert for arrangementer der smitten kan ha blitt spredt sammen med slike synspunkter gjør saken enda verre. I hans kretser spekuleres det visst i at det er myndighetene som har begynt å ta motstandsbevegelsen av dage.
[ Hege Ulstein: Har disse menneskene i det hele tatt lest stortingsmeldingen fra Melby? ]
Det tragikomiske skjæret i dette blir overskygget av alvoret. Det har hele tida vært vondt å se på dette tullet. I et TV-innslag fra en av de første protestene mot stengning av landet var hovedargumentet at smittetallene i Norge er så lave, og dødsfallene så få, at inngrepene i folks frihet ikke er nødvendige. – Kan de lave tallene være et resultat av de harde tiltakene, spurte journalisten. Her var svaret klinkende klart: Nei!
Man kan ikke argumentere mot sånt. En av lærdommene av alt dette er at statistikk alltid er vanskelig å forholde seg til. NRKs «Debatten» med programleder Fredrik Solvang i spissen gikk på en smell da de spurte om tiltakene blant barn og unge er for strenge, og la fram smittetall som var 100 ganger lavere enn de er i virkeligheten.
Jeg pleier alltid å komme med en advarsel om at «journalist regner» når jeg begir meg inn på statistiske spørsmål. Jeg gjør det nå også, selv om jeg er sikrere i min sak i mitt neste tvilstilfelle: «Urix» i NRK viste tirsdag en kurve over de tragiske dødstallene i Brasil fra februar 2020 til april 2021. «Grafen peker oppover», blir det påpekt. Der er det bare å bemerke at en kurve over totalt antall døde aldri kan peke nedover igjen, noe sted. For et år siden vakte det en viss munterhet i all elendigheten da Finland meldte om en slik nedgang fra en dag til den neste, men vi spøker ikke med sånt lenger.
[ «Dette høres ut som et påfunn fra Sovjetunionen eller regimene i Polen og Ungarn» ]
I startfasen av pandemien var det mange som søkte trøst i at gjennomsnittsalderen på døde var 89. Jeg antar at dette er omtrent de samme som nå synes at mennesker i sin beste alder er de som taper mest på alle restriksjonene, og burde kommer lenger fram i vaksinekøen. Det er en slags poetisk rettferdighet i at det sosiale livet før sommeren kan være tilbake for alle over 55. Nå er det de, vi, som inntar alle sommerens festivaler mens ungdommen og de middelaldrende får sitte hjemme. Er det gøy å more seg med dette? Ikke egentlig.
Idet denne spalten skrives ferdig får statsministeren en bot på 20.000 for å ha brutt smittevernreglene. Heller ikke dette klarer jeg å bli glad for, selv om ingen ser ut til å ha lidd noen nød etter dette treffet. Når dette er over foreslår jeg en kontantstøtte på 20.000 til alle som tjener under en halv million i året, så alle kan ta seg råd til en tilsvarende fest. Fortsatt god bedring til hele landet.
[ «Det Norge vi alle skal føle eierskap til, har delvis blitt oppstykket og solgt» ]