Videoene til Trio Mandili er små åpenbaringer av magisk musikalsk tiltrekningskraft. Ulikt det aller meste vi hører ellers, men med den uimotståelige lyden av folkesang på sitt med fengende. Det er en naturlig urkraft i sangene til Trio Mandili. Hva slags sanger det er gjenstår det å finne ut mer om. I første omgang slår de meg bare ut umiddelbart med sine nære sjarm.
Trio Mandili kommer fra Georgia. Ikke den amerikanske sørstaten, men landet ved Svartehavet, en gang en del av det gamle U.S.S.R. som The Beatles sang om, der «Georgia’s always on my my my my my my my my my mind». Trio Mandili har visst gitt ut et album en gang, men det er vanskelig å finne ut når og hvor. Sangene deres finnes først og fremst på YouTube. Der er det til gjengjeld 100 av dem, slik at vi er godt forsynte for en god stund framover. De aller fleste av disse videoene er gjennomført i samme «selfie»-stil, som om de ikke har noen andre til å hjelpe seg, men klarer seg helt utmerket likevel, takk.
[ Loretta Lynn gir ut flott nytt album, 40 år etter filmen om hennes liv ]
De tre i Trio Mandili heter Tatuli Mgeladze, Mariam Kurasbediani og Tako Tsiklauri. De har holdt på med dette i noen år nå. Jeg finner spor av dem tilbake til 2014. I 2017 var de med i Georgias lokale Eurovision-uttak, uten å nå videre til den internasjonale finalen. Heldigvis for det, TV-opptaket derfra er en studie i eurovisjonsk gjennomsnittlighet, der all sjarm og egenart er helt borte. Det samme gjelder remiksene som er tilgjengelige av sangene deres. De overdøver egenarten. Her er det enkleste det beste.
Den foreløpig siste av videoene deres er «Kakhuri». Den er en studie i alt som er fint med denne trioen. Selv om det ikke er noe som tyder på at de er flere enn de tre til stede er både lyd og bilde så bra at man instinktivt mistenker at det står et fullt produksjonsteam bak. Det er kynismen min som spiller inn her, det er en perfekt musikkvideo, da må det vel ha vært et sted mellom 15 og 20 mennesker som har forberedt innspilingen i et par uker? De kan ikke bare gå der i tre minutter, passe på et esel samtidig, og få det til å se så perfekt ut? Eller er det nettopp at det er så perfekt, tilsynelatende uten et stort støtteapparat, som gjør det så fint?
[ First Aid Kit med fin hyllest til Leonard Cohen ]
Jeg merker fort hvordan vanen med å finne ut mer om ei ny gruppe stiller seg i veien for se og høre med på dem. Jeg har foreløpig brukt mer tid på research enn på å se flere av alle sangene deres. Det kan tenkes at Trio Mandili en gang kommer til å ha plateselskap, management, PR-agenter som kan gjøre denne jobben for dem. Jeg har også denne innebygde skepsisen til at det hele kan være en stor iscenesettelse, for å framstille et fenomen som «ærlig» og «ekte», før det store kommersielle framstøtet settes inn.
Trio Mandili synger folkemusikk. Trestemt, polyfonisk, med tre uavhengige melodier som går samtidig, en nasjonal tradisjon som har vært med på UNESCOs liste over den verneverdig immaterielle kulturarven siden 2008. Jeg kan ikke engang forsøke å forklare dette teoretisk, men konstaterer at det høres uimotståelig ut. Det ukulele-lignende nasjonalinstrumentet panduri er det eneste akkompagnement til stemmene. De er det største fra Georgia siden Katie Melua, men hun flyttet derfra som niåring, men reiste hjem for å synge med et lokalt kor på albumet “Winter Stories” i 2016.
[ Sigrid Moldestad med mørke sanger for lysere tider ]
Sangen som heter «Shromis simghera» oversettes som «Arbeidssang», der de først småkrangler vennlig om noen bakegreier, før de synger noe som godt kan være en lokal pepperkakebakesang. Hva vet jeg, bortsatt fra at det høres like fint ut som alle de andre sangene deres. Det meste av dette foregår på landsbygda. I «Sikhvariulis shari» går de forbi noen av bygdas eldste, som faller inn harmonisk i bakgrunnen, med og uten munnbind. Trio Mandili er veldig til stede i sine lokale omgivelser, og unytter dem for alt de er verdt. De bør likevel bli verdensberømte, selv om de sikkert er best akkurat som de er.