Kommentar

Forelska i framtida

Vi er så opptatt av framtid at vi glemmer både samtid og fortid.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er over førti år siden Dag Ingebrigtsen og Torstein Flakne sto med stramme skinnbukser og puddelhår mens de sang om jenta som var forelska i læreren. Videoen finnes på youtube og minner oss om at fortida både er langt borte og rett ved siden av oss samtidig. Men vi lever ikke i ei tid som er opptatt av fortid, tvert om synes samtida å være forelska i framtida.

Før koronaen traff oss samla næringsliv, politikere og et stort sjikt av konsulenter og rådgivere seg på konferanser landet rundt og snakka om framtida. Om hvordan framtida skal skapes med digitalisering, disrupsjon og innovasjon. Nå er det slutt på konferansene for ei stund, men tankesettet lever godt videre. Fornuftige bedrifter og institusjoner med tydelige samfunnsoppdrag og produkter annonserer etter strategidirektører med utdanning i innovasjon og erfaring med digitalisering. De skal gjerne jobbe i team med noen som driver med kommunikasjon og lage en visjon. For framtida. På en eller annen underlig måte ser det ut som ingen tror at det fornuftige samfunnsoppdraget eller de viktige produktene man lager i samtida kommer til å trengs i framtida.

En grunnleggende framtidsfrykt forkledd som optimisme.

—  

Dette er egentlig en grunnleggende framtidsfrykt forkledd som optimisme. En grunnleggende mangel på sjøltillit, eller et mindreverdighetskompleks som gjør at alt det man bygger samfunnet på i dag, alt det en bygger næringslivet og økonomien på er utdatert, smått og ødelagt. I stedet for alt man kjenner må man bygge noe nytt og ukjent. Men det er et nærmest håpløst prosjekt, det går ikke an å bygge noe man ikke kjenner. Alle som har prøvd å bygge noe, fra den enkleste levegg til et ferdig hus, vet at planer, tegninger og mål er helt nødvendige. Det vet snekkere, ingeniører, platearbeidere og folk flest. Derfor er det ikke sånne folk som blir ansatt for å disruptere, digitalisere og innovere framtida. Det er folk som snakker, ikke folk som bygger som lager visjoner. De er næringslivets influensere, men heldigvis for dem og oss er det fortsatt ingeniører, snekkere, lærere, sjukepleiere og andre fagfolk som kan ta beslutninger basert på kunnskap. Kunnskap som nødvendigvis må stamme fra fortida, siden den er det eneste vi veit noe om.

Men ideologi har makt, og når noen har sagt noe uriktig mange nok ganger blir det til slutt en sannhet ut av det. Det illustrerte regjeringa og utdanningsministeren før påske. Da la de fram ei stortingsmelding om videregående opplæring, kalt «Fullføringsreformen». Stortingsmeldinga er ganske omfattende, og inneholder så vidt jeg kan se en del fornuftige tanker, både om å rette opp en del av feila som har ridd videregående skole siden Reform 94, og om å utvide retten og muligheten til videregående opplæring ut over de fire åra etter fullført ungdomsskole. Men det som med rette fikk oppmerksomhet etter framlegginga var regjeringa og kunnskapsminister Melbyes visjoner for framtida. Melby måtte etter noen dager med massiv kritikk legge seg flat og beklage sine utsagn om at fag som historie og samfunnsfag var små og lite viktige, men hun var også nøye med å ikke trekke tilbake eller beklage noe av det som faktisk står i stortingsmeldinga.

Og der, mot slutten, når en skal snakke om framtida, er det ingen tvil. De eneste fellesfagene som skal beholdes i videregående skole er engelsk, matte og norsk. De andre fagene som i dag er felles, historie, naturfag, religion og samfunnsfag fremst av disse, skal bli valgfrie linjefag. Alle elever som skal begynne på universitetet trenger altså ikke lenger å ha grunnleggende undervisning i historie eller naturfag med seg i bagasjen. Men i stedet skal de få ett nytt fellesfag. Et framtidsfag hvor de ifølge regjeringa skal «utvikle kompetanse om demokrati, likestilling og vitenskapelig tenkemåte. De skal lære å tenke kritisk, og få historisk og kulturell innsikt.» I tillegg skal de lære å tenke miljøbevisst og etisk.

Høres ut som et påfunn fra Sovjetunionen eller de framvoksende høyreorienterte regimene i Polen og Ungarn.

—  

Det er så mye som er galt i dette. Tanken om at staten skal innføre et fag hvor skolen skal lære elevene å tenke og handle etisk og miljøbevisst høres ut som et påfunn fra Sovjetunionen eller de framvoksende høyreorienterte regimene i Polen og Ungarn. Det finnes sjølsagt ikke én etikk eller ett miljøbevisst handlingsmønster. Sånn sett er begynnelsen på den kritiske tenkninga å avvise faget og forlate timen. Videre så kan man ikke lære fordypning eller vitenskapelig tenkning gjennom å ta vekk grunnleggende breddekunnskap og erstatte den med innføring i metode, fordypning og prosjektarbeid. Grunnlaget for det dette framtidsfaget skal formidle ligger i fagene Melby og regjeringa gjør frivillige. Uten naturfag, historie og religion er det ikke rare debatten om miljø eller etikk du sitter igjen med.

Det verste med hele greia er likevel denne forelskelsen i framtida. Så lite tror man på samtida og fortida, at man vil lage et fag om det vi ikke veit noe om. Forma for å tilfredsstille ei framtid ingen vet hvordan vil se ut. Tida vi lever i nå er et levende bevis på akkurat dette. Vi lever med restriksjoner på privat og offentlig liv ingen kunne tenke seg at vi ville akseptere og venne oss til for fjorten måneder siden. Og korona er bare en av millioner av x-faktorer i regnestykket som skaper framtida.

Artikkelen fortsetter under videoen

Framtidsfaget til regjeringa vil forberede oss like lite på framtida som innovasjonskonferansene gjør det. Men forskjellen er stor. For mens næringsliv og samfunnsliv stort sett styrer ufortrødent videre uten å la seg affisere for mye av hva som blir sagt på scenen på et konferansesenter, vil utdanninga til hundretusener av ungdommer bli påvirka om dette blir framtidas læreplaner, og dermed også utviklinga av samfunnet. For å kunnes navigere det ukjente landskapet som framtida utgjør, trenger vi mest mulig kunnskap om fortida, om mennesket og naturens historie og virkemåte.

Framtidsfaget tar paradoksalt nok fra oss redskapene vi trenger for å forberede oss på framtida.