Kommentar

Myanmars tornefulle vei

Siden Burma ble fritt for 73 år siden, har landet hatt bare 23 år med demokrati. I februar grep generalene makten på ny.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Ett år er gått siden jeg vinket farvel til Sai, min smilende burmesiske guide. Vi hadde seilt på vannveiene i det sørlige Myanmar, forbi grønne palmelunder og døsige landsbyer. Underveis hadde vi gått i land for å hilse på fredelige landsbyboere. De eide ikke så mye i livet, men på husveggene hang håpets plakater med bilder av Aung San Suu Kyi og symbolet til Den nasjonale liga for demokrati.

I Myaungmya, en by i Irrawaddydeltaet, ville George Orwell ha kjent seg igjen. Vi la til kai i det milde morgenlyset og bega oss straks til politistasjonen hvor den berømte forfatteren virket i sine yngre dager. Det britiske imperiepolitiet var ikke til å spøke med, og Orwell, eller Eric Blair som han egentlig het, måtte til stadighet ty til sitt fryktede bambusrør for å temme de uskikkelige burmeserne. Nå og da ble han grepet av dårlig samvittighet. Da gjorde det godt å kunne oppsøke den lille trekirken på den andre siden av gaten. Den står der fremdeles.

George Orwell tjenestegjorde i Burma fra 1922 til 1927. «Jeg hatet jobben min fra første stund», skrev han flere år senere.

I 1948 reiste den siste britiske politimannen hjem. Det varte ikke lenge før burmesere begynte å undertrykke burmesere, for som Orwell så viselig konstaterte: «Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre.» Siden Burma ble fritt for 73 år siden, har landet hatt bare 23 år med demokrati. I februar grep generalene makten på ny. Kuppleder Min Aung Hlaing har for lengst fastslått at Myanmar, som landet nå heter, ikke er modent for demokrati. Hittil har han vel 550 menneskeliv på samvittigheten, minst førti er barn. Det vil bli flere.

Myanmars nye diktator er 64 år gammel og har marsjert i khakigrønne klær i hele sitt voksne liv. Tidlig på 2000-tallet ble han satt til å nedkjempe iltre opprørere i landets utkanter. Han sparte ikke på ammunisjonen. Som FNs menneskerettighetsråd uttalte i 2018: «Myanmars ledende generaler, inklusive øverstkommanderende Min Aung Hlaing, må tiltales for folkemord i delstaten Rakhine, så vel som for forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser i delstatene Rakhine, Kachin og Shan.»

Hittil har han vel 550 menneskeliv på samvittigheten, minst førti er barn. Det vil bli flere.

—  Torbjørn Færøvik

Flere vestlige land med USA i spissen har iverksatt begrensede sanksjoner mot Myanmar. Spørsmålet er bare: Hva vil de oppnå? Sanksjonenes historie er en nokså blandet fortelling. Politiske og økonomiske straffetiltak kan virke i gitte situasjoner, særlig hvis mange nok slutter seg til. Men denne gang blir ikke oppslutningen bred nok, for Kina og Russland er ikke interessert. Myanmars sørøstasiatiske naboer er også lunkne. Thailand er et godt eksempel. Hvorfor skulle lederne i Bangkok, som selv er kuppmakere, se noe poeng i å straffe sine likesinnede på den andre siden av grensen?

Kina er Myanmars desidert viktigste økonomiske partner. De kinesiske lederne er sterkt opptatt av å etablere stabile handelsruter gjennom Myanmar til Bengalbukta og Indiahavet. År for år strekker de nye veier og jernbaner inn i nabolandet. Olje- og gassrørledninger hører også med. Prosjektene er en del av det kinesiske Vei- og belteinitiativet (BRI), som omfatter et stort antall land. Mye av hensikten er å redusere Kinas avhengighet av den lange sjøruten via Singapore og Malakkastredet. Avhengigheten kan illustreres med at 80 prosent av Kinas oljeimport i dag går gjennom Malakkastredet.

Den nye olje- og gassrørledningen fra Myanmar til Kina ble åpnet i 2017. Hver dag kommer tankskip fra Saudi-Arabia og Persiabukta til havnebyen Kyakpyu, hvorfra lasten pumpes videre til Kina. Flere kinesiske selskaper deltar i arbeidet med å knytte Myanmar til Kinas vei- og jernbanenett. Traseene går gjennom kuperte landskaper som før ble ansett som uovervinnelige, men med moderne teknologi og billig arbeidskraft er det umulige blitt mulig. Utenfor hovedstaden Yangon vil myndighetene bygge en flunkende ny by. New Yangon City, som den kalles, skal stå ferdig i 2050. Prislappen tør ingen tenke på, men Kina står klar til å bidra med kapital og gode råd.

Da Kinas president Xi Jinping besøkte Myanmar i januar i fjor, signerte han 33 tosidige avtaler. Folkets Dagblad, det kinesiske kommunistpartiets hovedorgan, omtalte besøket som «en overveldende suksess». Kina-kritiske burmesere, og dem er det mange av, er dypt urolige. Myanmar har allerede opparbeidet en betydelig gjeld til Kina. Før eller senere skal pengene betales tilbake. Fortsetter utviklingen i samme spor, risikerer landet å havne «i lomma» på verdens største diktatur.

Kina har tradisjonelt hatt et godt forhold til Myanmar. Om landet styres av generaler eller valgte politikere, er ikke avgjørende for makthaverne i Beijing. President Xi hadde et tilsynelatende utmerket forhold til Aung San Suu Kyi. Det som betyr noe for Kina, er at de som til enhver tid styrer i Myanmar, kan sørge for politisk stabilitet. Det er grunnen til at Kinas reaksjon på maktskiftet vært så pass forsiktig. Xi og hans kolleger er såre klar over at store verdier og strategiske interesser står på spill. Om et år eller to kan situasjonen være en annen. Derfor er de nøye med å veie sine ord.

Skulle lederne i Beijing, stikk i strid med all fornuft, satse alle sine kort på generalene, må de regne med motstand, ikke minst fra burmeserne selv. De nyrike kineserne som de siste årene har strømmet til Myanmar, er ikke populære. I Yangon, Mandalay og andre byer har de kjøpt både jord og eiendom og drevet boligprisene i været. Misnøyen toppet seg i mars, da rasende burmesere tente på flere kinesiskeide fabrikker i utkanten av Yangon. I de nordlige delstatene har kinesiske gruve- og tømmerselskaper plyndret landet for store verdier. Kina-kritikerne trøster seg imidlertid med at byggingen av et stort Kina-finansiert damanlegg i nord er skrinlagt inntil videre.

I sum var det uferdige demokratiet å foretrekke framfor generalenes diktatur.

—  Torbjørn Færøvik

Myanmars demokratiske eksperiment under Aung San Suu Kyi var ikke bare oppløftende. Mye vondt skjedde, ikke minst i delstaten Rakhine, hvor den muslimske rohingya-minoriteten ble forfulgt på det groveste. Men i sum var det uferdige demokratiet å foretrekke framfor generalenes diktatur. Millioner av burmesere fikk smake på noe nytt. De fikk nye utfoldelsesmuligheter og ny kunnskap, og Sai, min gode guide, kunne plutselig ta inn hele verden via Internett. Derfor yter de så kraftig motstand. De nye makthaverne i et av Asias vakreste land får det ikke lett.


Mer fra: Kommentar