«Da skulle du vært med under Krigen», sa bestemødrene gjerne fra godstolene sine, og begynte på enda en ny historie som de mente jeg måtte høre. Jeg vet ikke hvorfor akkurat jeg var så utsatt for slike taleflommer, men jeg føler at jeg tilbrakte store deler av barndommen med å nikke høflig til eldre kvinners mange anekdoter fra en svunnen tid.
[ – Først gikk de mot rusreformen, etterpå var det smittefarlig fest ]
Jeg føler at jeg tilbrakte store deler av barndommen med å nikke høflig til eldre kvinners mange anekdoter fra en svunnen tid.
Selvsagt var det dramatisk, det de hadde opplevd under Krigen. Oldemor ble arrestert og sendt til tysk konsentrasjonsleir fordi hun lyttet på radio og oppførte seg «tyskfiendtlig». Den ene bestemoren min ble tvangsevakuert sammen med mann og barn, og så hjembyen sin stå i flammer. Den andre bestemoren min var bare tenåring under Krigen, men du verden som hun kunne fortelle historier fra okkupasjonstidas Telemark. Om han i ungdomsgjengen som var en av gutta på skauen, og om den februardagen i 1944 da de fikk vite at motstandsbevegelsen hadde senket den tungtvannsferja i Tinnsjøen. Morens bestevenninne var en av de av 18 som omkom. Disse bestemorshistoriene gjorde selvsagt inntrykk på meg, men samtidig virket alt det der så utrolig lenge siden, og så er det jo litt irriterende at du selv ikke har levd i en slik høydramatisk tid. Dessuten, når du er en grinete tenåring, vil du heller være med venner enn å sitte å høre om Krigen hele tida.
[ Ett år etterpå ]
Men nå ser jeg hevnens time nærme seg. For lever vi ikke høydramatiske krisetider akkurat nå? Vi opplever jo verdenshistorie as we speak? Jeg kjenner på meg allerede nå at jeg som bestemor kommer til å snakke på inn- og utpust om den verdensomspennende Pandemien som traff oss så hardt i årene 2020–2021.
«Da skulle du vært med under Pandemien», kommer jeg til å si til mitt framtidige barnebarn. «Under den store Pandemien, ser du, da var ikke alt så enkelt som det er i dag …». Og så kommer alle anekdotene: Om nøyaktig hvor jeg var da Norge stengte ned 12. mars 2020, om hjemmeskole og hjemmekontor, om dødstall, smittefrykt, håndsprit, og om alle Zoom- og Teams-møtene. Om hvor sinte vi var på ordføreren i Molde, og på Erna som spiste sushi med familien sin på Geilo. «Og vi i Oslo hadde det verst av alle. Vi ble stengt ned i månedsvis. Vi fikk ikke gå på kino, vi fikk så vidt tak i mat, vi måtte bruke munnbind over alt, og vi måtte be statsministeren om lov til å feire bursdag eller dra på hytta» forteller jeg i godstolen. «Alle måtte være hjemme hele tida, og en gang så jeg fem sesonger av «Grey’s Anatomy» på to uker».
«Så du satt basically bare hjemme og så på TV?» spør barnebarnet, hun virker vel ikke så veldig imponert. Men pytt, hva vet vel hun? Folk som ikke har opplevd Pandemien kjenner visst ikke igjen en god historie når de hører en.