Kommentar

Maktskifte på Europatoppen

Angela Merkel går av som tysk forbundskansler til høsten. Hvem som skal overta plassen som Europas mektigste politiker, står fullstendig åpent. Det kan til og med bli en grønn mann eller kvinne.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Alt så lenge ut til å gå på skinner. Merkels kristeligdemokratiske parti CDU kunne under starten av pandemien innkassere inn en betydelig koronabonus. Usikkerheten fikk velgerne til å velge det trygge og kjente. CDU føk opp til mellom 35 og 38 prosent på meningsmålingene, og ville fritt kunne velge regjeringspartner etter valget i høst.

Bråstoppen kom bare for noen uker siden. Tyskland er igjen fullstendig nedstengt. Misnøyen med stadig nye innstramminger er sterk og stigende. Den forsterkes av en betydelig skuffelse over at vaksineringen slett ikke går så raskt som forespeilet, og langt fra så raskt som det folk hadde håpet.

Det var da det smalt for alvor. Mens arbeidsløsheten vokser og faren for konkurs henger over utallige bedrifter, har framtredende medlemmer av CDU, også medlemmer av Forbundsdagen, utnyttet situasjonen til å berike seg selv. De hadde innkassert millioner av kroner i provisjon ved formidling av salg av munnbind og annet verneutstyr. Kontakter som deres politiske posisjon hadde skaffet dem, var utnyttet skamløst.

Til nå har tre medlemmer av Forbundsdagen måttet legge ned sine mandater. Flere politikere, også på delstatsnivå, er under granskning. Det har kostet. Etter oppturen til oppslutning på over 35 prosent i fjor, har partiet nå falt ned under 30 prosent.

Unionen har ennå ikke utpekt sin kanslerkandidat. (Unionen er navnet som brukes når Den Kristeligdemokratiske Union, CDU, stiller til valg sammen med sitt noe mer konservative søsterparti i Bayern, Den Kristeligsosiale Union, CSU.) Armin Laschet overtok som partileder i CDU i januar i år. Da trodde han at banen var klar til kanslerkandidaturet og til kanslerkontoret etter valget 26. september. Men siden har han ikke akkurat etablert seg om noen skinnende politisk stjerne. Han ble også valgt med et meget knapt flertall.

Armin Laschet, leder for det tyske kristeligdemokratiske partiet CDU.

Armin tilhører den moderate sentrumsfløyen i CDU. Mot seg har han en betydelig fraksjon som ønsker seg tilbake til et langt mer konservativt høyreparti.

Så kom tilbakegangen ved lokalvalgene 14. mars. I Baden-Württemberg fikk CDU 24,1 prosent av stemmene mot 32,6 for De Grønne, i Rheinland-Pfalz 27,7 prosent mot 35,7 for sosialdemokratene SPD. Det har gitt Laschets motstandere vann på mølla.

I Bayern sitter CSUs leder Markus Söder. Også han har kanslerambisjoner, og nølte ikke med skarp kritikk mot søsterpartiet CDU etter valgnederlagene: «Det trengs et oppbrudd både med den økonomiske politikken og med klimapolitikken», sa Söder, som også krevde nye folk inn. Laschet er drevet på defensiven.

Meningsmålinger gir Söder stor oppslutning i Unionen over hele landet. Det spørs bare om CDU igjen tør å satse på en mann fra Bayern som felles kandidat. Det gikk galt de to gangene de har prøvd. I 1980 tapte den erkekonservative Franz Josef Strauss klart mot sosialdemokraten Helmut Schmidt. I 2002 tapte Edmund Stoiber overraskende mot Gerhard Schröder.

Markus Söder, leder for det tyske borgerlige partiet CSU i Bayern, holder pressekonferanse i november 2020.

Avgjørelsen om hvem som får stille som Unionens kandidat, kommer en gang mellom påske og pinse. Det er betydelig politisk forskjell på de to. Söder er den langt mer konservative. Han foretrekker et eventuelt regjeringssamarbeid med De Grønne. «De Grønne har blikk for de store spørsmål i vår tid», har han anerkjennende uttalt.

Laschet er mye mer av en sentrumspolitiker, og vil trolig helst fortsette samarbeidet i regjering med sosialdemokratene. «Jeg deler ikke den meningen at bare De Grønne er den store redningen, det er mange motsetninger vi må gjøre tydelige under valgkampen», sier han ifølge Der Spiegel.

Kaoset i Unionen fortsetter å trekke ned. Spriket på meningsmålingene er ikke større enn at det kan komme en overraskelse.

Plutselig kan det åpne for en tysk regjering ledet av De Grønne. Hvem skulle trodd det? Jeg husker oppstandelsen da De Grønne rykket inn i Forbundsdagen, den gang i Bonn. Den tyske nasjonalforsamlingen er ytterst korrekt og meget formell i klesveien. Og her kom en ny fraksjon på 27 medlemmer, som ingen hadde regnet med at skulle få plass, med langt hår, skjegg og rufsete gensere. Oppstandelsen i starten var stor. Men De Grønne har etablert seg som drevne parlamentarikere, og har høstet regjeringserfaring i Schröders rødgrønne regjering.

Fra lenge å ha ligget på under 10 prosent på meningsmålingene, har partiet nå klatret opp over 20 prosent og har fått en viss los på Unionen. Så usikker som situasjonen nå er, skal man aldri si aldri.

Plutselig kan det åpne for en tysk regjering ledet av De Grønne. Hvem skulle trodd det?

—  Erik Sagflaat

De Grønne har tradisjon for delt lederskap, nå Robert Habeck (51) og Annalena Baerbock (39). Også De Grønne vil drøye med å offentliggjøre hvem av de to som blir kanslerkandidaten deres til en gang mellom påske og pinse. Habeck har administrativ erfaring fra delstatsregjeringen i Schleswig-Holstein. Slik erfaring har ikke Baerbock. Hun sitter til gjengjeld i Forbundsdagen, er faglig meget dyktig og har aldri lagt skjul på sin lyst på politisk makt. At hun er ung kvinne kan gi henne en fordel i en valgkamp mot bare menn over 50.

Partiet De grønnes lederduo, Robert Habeck og Annalena Baerbock

Sosialdemokratene SPD har for lengst utpekt den sittende finansminister Olaf Scholz som sin kanslerkandidat. Etter lenge å ha ligget konstant på rundt 15 prosent oppslutning, har SPD vært fraskrevet alle muligheter. Men etter Unionens tilbakegang, har SPD endelig økt til opp mot 20 prosent. Det har tent et håp i SPDs Willy Brandt Haus i Berlin. Håp, men ørlite, riktignok.

Tysklands finansminister Olaf Scholz