Kommentar

Snakk om det, ja. Hvordan?

Selvmord er vanskelig tematikk. Da trenger vi konkrete måter å ta tak i den på.

Glenn Tore (Odin Waage) og Hege (Maja Evenshaug Christiansen) I NRK-serien Rådebank.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Selma Moren

Selma Moren

Debattansvarlig i Dagsavisen

Ord blir fattige, sier vi ofte, når noen dør.

Det er en sånn frase som har fått blodet mitt til å koke, når jeg har vært full av sorg. Setninga er innøvd, det blir et slags skjold når vi ikke vet hva annet vi skal si.

Jeg har sittet i begravelser og tenkt: men bare si noe da. Si noe fattig heller.

Sinnet blir fort bytta ut med forståelse.

Det er en grunn til at vi bruker fraser, at vi trenger et skjold i møte med døden. Noe av det sterkeste jeg har sett på TV i år, er en scene fra ungdomsserien «Rådebank». Den fiksjonelle karakteren Glenn Tore sitter i kompisen sin begravelse, med propper i ørene. Han stenger ute minnetalene med en Stian Staysman-låt på full guffe. Det som skjer inni ham er for vondt til å føles på.

Da trekker man seg unna. Skrur av. Slutter å snakke om det. Selv om det er en del av problemet. Denne stillheten.

I Norge er selvmord den hyppigste dødsårsaken blant ungdom. Det er nok også den vi snakker aller minst om. Hvis statistikken var: «Hver tredje dag dør en tenåring på elsparkesykkel i Norge», hadde det nok ikke vært mangel på politiske tiltak, kronikker og oppstandelse. Men hver tredje dag tar et ungt menneske livet sitt.

Det er så vondt at vi noen ganger ikke orker å forholde oss til det.

Kanskje det er derfor det var så uvant å lese helgas reportasje i A-magasinet, om unge mennesker som har tatt livet sitt. Det var direkte på en måte vi ikke så ofte ser i møte med døden. Bilder av de etterlatte familiene. Filmklipp av dem som en gang var her.

Noen ting går igjen i fortellingene om disse unge menneskene. Få har visst at noe har vært galt. Og noen av dem som har sagt fra, har ikke fått akutt nok hjelp. Han som dro på joggeturer midt på natten, som familien lo så godt av, fordi de ikke skjønte at det var noe galt. Han som ble klarert som «ikke i faresonen» og døde to dager senere.

«Snakk om det» er et fint råd. Men hvordan gjør man det?

Vi er de samme folka som synes «ord blir fattige», som «kondolerer», som går stille rundt døden, som er redd for å si noe feil. Så hvilken forutsetning har vi til å «snakke om det?» med mindre vi tar tak?

Jo da, vi snakker om psykisk helse, mer enn noensinne vil mange mene. Men å fortelle noen «jeg tenker på å ta livet mitt», er noe annet.

Det er så veldig alvorlig, og det veldig alvorlige er det ikke bestandig vi orker å ta i.

Det er som en pårørende storebror sier til A-magasinet: «På skolen lærte vi hvordan vi ikke skulle dø i trafikken. Men jeg kan ikke huske at vi snakket om selvmord, depresjon eller psykisk helse én eneste gang».

Tenk om vi kunne gi ungdommen helt konkrete verktøy for å snakke om selvmord. Både hvordan man kan være til hjelp for andre, og hvordan man kan få hjelp, hvis man kjenner at man har det vanskelig. På samme måte som vi lærer symptomene på hjerteinfarkt, burde vi kjenne symptomene på depresjon.

«Vi må slutte å si at vi ikke forstår hvorfor noen tar sitt eget liv». Det skriver forfatter Birger Emanuelsen i Aftenposten denne uka. Han har sett seg lei av en annen frase vi har i møte med døden: Det er uforståelig. Men de aller fleste kan forstå hvordan det er å ha mørke tanker. Mange har hatt dem selv.

Når vi tar avstand fra hvorfor noe slikt kan skje, gjør vi det enda vanskeligere å ha en samtale om det.

Serier som «Rådebank», som tematiserer spesielt gutters mangel på språk rundt vanskelige følelser, er blitt viktig for veldig mange. Den viser hvordan det er å miste noen som ikke burde blitt borte. At noen reagerer med sorg, andre med sinne, andre med sjokk. Og hva som kan skje, hvis man ikke forteller noen hva man bærer på.

Det er et viktig steg i riktig retning. For bare noen år siden, snakket man sjeldent om selvmord i det hele tatt, og man ønsket i alle fall ikke å tematisere den. Rådebank er et eksempel på at det norske folket trenger å se historier som også handler om de aller vondeste delene av livet.

For så altfor mange, er dette godt kjent tematikk.

Kanskje er det et godt råd? Snakk om det. Jeg håper vi kan finne mer konkrete måter å gjøre det på. Lære oss hva vi kan si, hva vi kan gjøre. Være konkrete, når det vi møter er stort og vanskelig. Og ikke være så altfor redd for å si noe feil. For veldig ofte, er litt fattige ord, mye bedre enn ingen.

Trenger du noen å snakke med?

Her kan du få hjelp:

Kirkens SOS: 22 40 00 40 eller chat: soschat.no

Røde Kors: 800 33 321 eller chat korspaahalsen.rodekors.no

Mental Helse: 11 61 23 eller chat sidetmedord.no