Rakel fra Malvik, Kjartan fra Haugesund og Andreas fra Oslo er politisk engasjerte folk. De har gravd dypt i egne lommebøker og har gitt rett over ti tusen kroner til hvert sitt politiske parti.
Det er fullt lovlig, helt sikkert velkommen støtte, og det er også offentlig informasjon.
Orkla-eier og milliardær Stein Erik Hagen har også gitt penger, selv om han kanskje ikke måtte grave like dypt. Så langt i år han har han, gjennom stiftelsen Canica, gitt 3,5 millioner kroner til Høyre og én million til Venstre. Hagen selv begrunner bidraget med balanse, fordi venstresiden, og spesielt Ap, får mye støtte fra blant annet LO.
Det er en merkelig forståelse av begrepet.
[ «Lederlønningene i Coop er en hån mot tanken bak samvirkebevegelsen» ]
Støtten fra LO til Arbeiderpartiet, som ved stortingsvalget i 2017 var på 10 millioner, kommer fra én million medlemmer, eller ti kroner per hode. Støtten fra Hagen kommer fra, vel, Stein Erik Hagen. Han er én person og han er veldig rik. Han blir enda rikere hvis Høyre vinner valget. Hvert år har Hagen og de andre private giverne til Høyre spart en god del mer gjennom kutt i formuesskatten enn det de har bidratt med til partikassa.
Over flere år har amerikanske valgkamper blitt stadig dyrere, og pengemakta stadig sterkere.
Det er selvfølgelig helt i orden at Stein Erik Hagen ønsker seg en høyreregjering, og jeg har det fint med at han stemmer på Høyre, eller Venstre, eller kanskje Frp. Slik er demokratiet.
Hagen har én stemme, og jeg har én. Men så enkelt er det jo ikke.
[ «Å fortelle oss at vi er økonomisk inkompetente, bidrar ikke i kvinnekampen» ]
Det er ingen nyhet at penger gir makt og innflytelse. I bredden av politiske spørsmål vet vi at politiske forslag har større sjanse for å bli vedtatt dersom de støttes av samfunnets rikeste. Økonomen Thomas Piketty viser hvordan politisk oppmerksomhet om økonomi og fordeling gradvis har blitt mindre, i takt med og til tross for at forskjellene har økt. Penger gir makt i Norge også. Når det for eksempel ser ut til, på tvers av faglige råd, å ikke bli noen grunnrenteskatt på laks, er det fordi pengesterke eiere i oppdrettsnæringen ikke vil ha det, og brukte mye penger på å få PR-hjelp til å påvirke debatten.
Det er heller ingen nyhet at det i USA er ville tilstander.
Private bidrag til valgkamp øker. Det gjør også betydningen av penger i et valg.
Over flere år har amerikanske valgkamper blitt stadig dyrere, og pengemakta stadig sterkere. De spinnrike brødrene Koch, som har finansiert opp Tea Party-bevegelsen og stått for hundrevis av millioner dollar i valgkampbidrag mot skatt, mot klimapolitikk og mot statlig inngripen mer generelt, er bare toppen av kransekaka. Gjentatte ganger har forsøk på å begrense enkeltpersoners innflytelse gjennom pengegaver løst noen problemer, helt frem til neste skandale. I 2018 sto en tusendedels prosent av alle amerikanerne for nær 40 prosent av all valgkampfinansiering. Det er maktkonsentrasjon, det.
I Norge er det ikke sånn. Politiske partier i Norge finansieres i all hovedsak av fellesskapet. To tredjedeler av partienes økonomi er statsstøtte, og resten henter de selv gjennom kontingenter og arrangementer, men også fra gaver. De private bidragene er typisk høyere i valgår, men har også gradvis økt over tid.
De største bidragene fra enkeltpersoner får Høyre. Rødt ser ut til å lede i antall små støttebeløp, og har fått inn over 1750 enkeltbidrag med et snitt på under 300 kroner. Men totalen blir jo mindre likevel.
Det lønner seg med andre ord mest å være populær blant de rike, selv om de er færre.
[ Simon om Exit-mennene: – Hobbyen deres er å risikere alt de har ]
Man vinner ikke valg av å få pengestøtte. Men penger til annonsering, reiser, ansatte og eksterne rådgivere er viktig, og antakelig stadig viktigere. Valgkamp i dag handler om mye mer enn å stå på stand og møte mennesker og delta i debatter på TV og radio. Det koster penger å nå gjennom i sosiale medier, der mengde betyr noe, og der man kan kjøpe seg plass.
Det er med andre ord mange krefter som drar i samme – gale – retning. Forskjellene øker. Norge har flere dollarmillardærer per hode enn USA. Private bidrag til valgkamp øker. Det gjør også betydningen av penger i et valg.
Når penger konsentreres, gjør makt også det.
I Norge er det få lovbegrensninger på hvor mye et parti kan motta i gaver og fra hvem. Det viktigste vi kan gjøre for å unngå amerikanske tilstander, er selvsagt å unngå store økonomiske forskjeller. Vi kan også, slik for eksempel Yale-forsker Helene Landemore tar til orde for, vurdere radikal utvidelse av demokratiet og utstrakt bruk av representative borgerråd der flere slipper til. Men vi bør i tillegg bremse pengespillet.
Det skal fortsatt være slik at partifinansiering i hovedsak er offentlig. For å få til det bør vi begrense adgangen til å gi store beløp fra enkeltpersoner, slik for eksempel Europarådet har anbefalt.
Han angrer visst nå, Charles Koch, på sitt bidrag til polarisering og maktkonsentrasjon i amerikansk politikk. Men det er litt lite og litt sent. Kan vi lære noe av det? I hvert fall dette: Det er ingen grunn til å være naiv. De rike og gavmilde er sjelden det.