Når tror dere dette sitatet er fra: «Det vi trenger nå, er en bredt sammensatt kommisjon som fordomsfritt drøfter og anbefaler retningslinjer for avlønning av toppledere i børsnoterte selskaper».
Nei, ikke fra Stortingsdebatten i november 2020 der Arbeiderpartiet og SV fikk forslag om en lederlønnskommisjon avvist. Heller ikke fra desember 2019 da Senterpartiet ønsket å fryse statlige lederlønninger på over 1,5 millioner. Det stammer heller ikke fra et av tidligere Agenda-leder Marte Gerhardsen uendelige innlegg og kronikker om ulikhet etter at hun i 2014 hadde sett lyset. Lyset fra den franske økonomen Thomas Piketty og hans «Kapitalen». Ære være henne for utretteligheten. Sitatet er for øvrig heller ikke Pikettys.
[ Vi bør rette sinne og pandemi-frustrasjon oppover mot dem som ikke deltar i «dugnaden». ]
Ei heller ble det sagt denne uka da lederlønningene ble diskutert på «Debatten» på NRK. Igjen. Og igjen til publikums storøyde forargelse. Lønnsnivået til sjefen i DNB, banken som to ganger er blitt reddet av skattebetalerne og som staten eier en tredjedel av, gjør jo inntrykk på folk. 13,7 millioner kroner og en halv million i påslag i koronaåret 2020 er jo bensin på bålet rett før lønnsoppgjøret begynner i et kriseår. Enda mer forbauset i TV-godstolen blir man kanskje over at toppledere i medlemseide Coop, tjener 13 og 11 millioner kroner i året. Riktignok inkluderer det pensjonskostnader, slik Coop har minnet redaksjonen om denne uka. Men visst er det sannhet i matkjedens motto: «Det skal lønne seg å velge Coop!».
Men visst er det sannhet i matkjedens motto: «Det skal lønne seg å velge Coop!»
Poenget er ikke at sitatet i innledningen er så godt eller har så fjongt opphav. Det vites ikke engang hvem som en gang skrev det i ukeavisen Mandag Morgen. Motivet for lederteksten var heller ikke å begrense lederlønningene, men å få ryddet opp etter en krangel mellom staten og næringsminister Dag Terje Andersen (Ap) som eier og styret i Norsk Hydro. Styret slet seg, nektet å lytte og betalte ut feite opsjonsavtaler til selskapets ledere. Mitt poeng med å trekke fram sitatet er at det var i 2007. 14 år etter er lederlønnskommisjon en valgkampsak for Arbeiderpartiet.
14 år. Det er nesten trettende å løfte diskusjonen om lederlønningene. Men dupper vi av, så taper vi kampen. Det står jo om hva slags land vi ønsker å bygge, hva slags framtid vi ønsker oss når vi vet at ulikhet er gift for et samfunn. USA er et blendende eksempel på dette. Allerede 4. februar kunne vi i år markere «Kaksedagen». Det er dagen da den gjennomsnittlige topplederen hadde tjent det en arbeider bruker ett år på. Toppdirektørene i Norge har over seks millioner kroner i gjennomsnittlig årslønn. Sjefens innsats er godt over ti ganger mer verdt. Det er åpenbart provoserende.
Små prosenter, men det blir store penger.
Det samme året økte lederlønningene generelt i det offentlige med 3,8 prosent. I statsforvaltninga nesten fem prosent. Ledere i det private næringsliv fikk 2,9, ifølge Teknisk beregningsutvalg (TBU), som utgjør grunnlaget for lønnsoppgjørene. Nå er TBU tilbake med foreløpige tall for kriseåret 2020. Direktørene i næringslivet økte lønna si med 2,8 prosent i snitt. For vanlige folk ansatt i industrien eller for sjukepleierne vi skylder så mye dette koronaåret, steg lønna med rundt 1,7 prosent. Små prosenter, men det blir store penger.
[ Det blir usedvanlig vanskelig å finne samlende løsninger i årets lønnsoppgjør. ]
Vårens vakreste eventyr er snart i gang, lønnsoppgjøret. Selve symbolet på det samhandlende, tillitsbaserte Norge. Trepartssamarbeidet mellom staten og partene i arbeidslivet, med klare rammer og ansvarlighet fra alle kanter, er dette selve den norske modellen. Kort oppsummert har man alltid kommet fram til gode løsninger som balanserer industriens behov for konkurranseevne og vanlige lønnsmottakeres ønske om litt bedre liv. Nesten helt siden krigen har dette gått, om ikke smertefritt, så i hvert fall helt fint. Kaka har blitt større, alle har vært fornøyd. Vaniljekrem og fløteskum nok til alle.
Nå står vi på randen av slutten på oljeeventyret. Norsk økonomi skal inn i en grønn omstilling. Det vil bli tøffere lønnsoppgjør framover når vi må leve av andre ting enn Nordsjøens flytende gull, er beskjeden. NHO har utviklet en varig bekymringsrynke. De siste årene har arbeidsgiverne avvist at de har noe å gi. Vi må verne om industrien! Dette forplanter seg til hele Norge, alles oppgjør. Men et mønster der lederne i arbeidslivet bevilger seg selv høyere og høyere lønninger, samtidig som de forteller vanlige arbeidsfolk at de ikke kan få noe, vil knuse den norske modellen.
Det er tøffe tider. Koronaen har gjort alt verre, og pandemien har satt ytterligere fart i utviklingen av et Norge som et land med tiltakende forskjeller. 200.000 arbeidsledige har vi nå. De som hadde det tyngst fra før, har fått det verre. Statsminister Erna Solberg har ikke all verdens sympati, og mener at de uansett hadde vært fattigst. Folk har måpende sett hvordan milliardærer har tatt imot koronastøtte fra fellesskapet. Det samme fellesskapet de strekker seg så langt som mulig for å slippe å støtte gjennom å betale skatt. Kapitalistene har vist sin natur. Pandemien har slitt på tilliten i samfunnet. Er skaden i det hele tatt opprettelig?
Men skal dere være ledere i, så led! Gjør det dere får betalt for. Gå foran.
Lederne er ellers opptatt av å ta ansvar, at de derfor fortjener sin lønn og sine tillegg. De kan argumentere med at presset er stort og fallhøyden større. I Norge er det utviklet en penge- og lederklasse som peker på hverandre i en evig sirkel-argumentasjon. Og lønnsspiralen spinner oppover. Men skal dere være ledere i, så led! Gjør det dere får betalt for. Gå foran. Også når vi nå står foran en oppoverbakke. Vis moderasjon, ikke bare krev det av de andre. Styret i det statsdominerte Equinor har frasagt seg bonus for 2020. Det er ledelse. Men det skulle da også bare mangle.
[ Man kan ikke være aktiv i arbeiderbevegelsen samtidig som man kjemper for kapitaleiernes interesser. ]
Privat sektor kan ikke politikerne gjøre noe med direkte. En lederlønnskommisjon vil ikke føre til instrukser av et privat næringsliv. Men i Norge er staten en gigant på børs. De største selskapene i Norge er statlig eid eller deleid. Å presse lederlønningene ned i Equinor, Norsk Hydro, DNB og Telenor vil påvirke hele kjeden. Staten er så mektig at den kan bryte direktørenes selvrettferdige, selvforsterkende lønnslogikk forhandlet fram på lukkede styrerom befolket av andre medlemmer av direktørklassen.
Staten kan ta lederlønningene ved hornene og tvinge dem ned. Ned på et, for den norske samfunnsmodellen, fornuftig og moralsk bærekraftig nivå. Hvor er vi ellers om 14 år?
[ Det var døgnåpen butikk å bygge et bedre Norge for vanlige arbeidsfolk. ]