Arven etter fire år med president Donald Trump sitter som dype arr i økonomi, samarbeidsklima og forståelse av landets problemer. Den tilsynelatende normaltilstanden består i at vitale deler av det amerikanske samfunnssystem og demokrati omsider begynner å komme til liv igjen, ikke helt og fullt, men bit for bit.
Innsettelsen av Joe Biden som USAs 46. president ga støtet til et livredningsforsøk som de færreste hadde overbevisende tro på. Amerikanske medier avskrev gjennom uker, måneder og år Biden som en nyskapende president. Kommentariatet mer enn antydet at han befant seg i en senil tåke, ute av stand til å snakke sammenhengende, og uten handlekraften som ville være nødvendig for å stanse den hurtigste glideflukten inn i kollektiv nasjonal elendighet på 90 år. En kunne tro at Biden var et null med minus foran. Det eneste lys i mørket ville være at han erstattet den vandrende katastrofen Donald Trump. Og det gjorde han.
Artikkelen fortsetter under videoen
Bidens lykke som president er nettopp denne gjennomgående undervurderingen fra medienes meningsoffiserer. I stedet for å skråle, skryte, braute og lyve som sin forgjenger, har USAs 46. president gjort det en innkommende statsleder skal gjøre: Forberede sin presidentgjerning. Bildet av Biden, med munnbind, sittende med datamaskinen i kjelleren i sin bolig i Delaware, mens han utarbeider planene for hva som videre skal skje med den skakkjørte nasjonen, forteller oss om galskapen som møtte ham etter valgseieren. Han ble ganske enkelt nektet de ressurser som alle nyvalgte presidenter har krav på før de tiltrer. Først de aller siste ukene før årsskiftet fikk Biden tilgang, delvis tilgang, til slike ressurser.
[ «Kjære Haakon Magnus. Du er vant til å ta ansvar. Gjør det nå. Si stopp» ]
Det kommer som en overraskelse, men burde ikke være det, at Biden har forberedt seg særdeles godt. Hans politiske erfaring og skjønn, hans kunnskap om økonomi, og sosiale forhold, hans innsikt i de politiske mekanismene i Kongressen og ikke minst hans evne til å knytte til seg mennesker med viten og kyndighet på de fleste fagområder, har kommet til sin rett. I sine første dager som president rotet Bill Clinton seg bort i en rabiat diskusjon om homofile kunne tjenestegjøre i forsvaret. George W. Bush startet presidentperioden med interne overlegninger om å angripe Irak, en kaotisk krig som startet to år senere. Barack Obama ble møtt med så høye forventninger om politiske mirakler at Jesu tilbakekomst ville fortonet seg som en dagligdags affære.
Det kommer som en overraskelse, men burde ikke være det, at Biden har forberedt seg særdeles godt.
— Bjørn Hansen
Nå har Kongressen allerede vedtatt en økonomisk redningspakke på 1.900 milliarder dollar. I Senatet var det generiske stemmetall 50-50, med visepresident Kamala Harris’ ekstrastemme for flertallet. I Representantenes hus var flertallet 220 mot 211. Ikke en eneste republikaner stemte for en reform som vil redusere den alminnelige fattigdom i USA med en tredjedel, og halvere barnefattigdommen. Den største enkeltstående velferdsinnsats siden president Roosevelts New Deal for nesten 90 år siden ble effektivt kjørt gjennom Kongressen på mindre enn to måneder etter Bidens tiltredelse. Senilitet, handlingslammelse? Gim’me a break, old man!
Denne reformen har nå støtte fra hele 70 prosent av befolkningen, ifølge en fersk undersøkelse fra det meget seriøse Pew Research Center, allerede før vedtakene ble gjort. En republikansk senator fra Missouri har overfor sine velgere begynt å skryte av reformen som han selv stemte mot. Hykleriet nyter særdeles gode vilkår i disse tider.
Selvsagt har det opprinnelige forslaget fra presidenten ikke gått ubesudlet gjennom fingerklypene på Capitol Hill. Ett av de viktigste tiltakene, en føderal minstelønn på 15 dollar timen, møtte indre motstand hos Demokratene og endte på utsiden. Og hvorfor får private skoler milliarder av dollarstøtte? Fordi Demokratenes leder i Senatet, Chuck Schumer, ga etter for press fra ortodokse jøder i New York som han representerer. Det finnes alltid smutthull for egne særinteresser, eller «pork» som det heter i Kongressen.
[ Kan «average» Joe bli en stor president? ]
President Biden driver nå en omfattende kampanje for å utnytte medvinden, med en TV-sendt tale fredag kveld og med reiser rundt til flere delstater. Seiersrunden går sin gang. Men det betyr ikke at Biden nå kan slå seg til ro. Det knappe avstemningsresultatet i Kongressen sender et illevarslende signal om at republikanerne vil utnytte den minste svakhet til siste trevl. Redningspakken gir ingen varig frelse. Den er bare begynnelsen på en lang prosess, og i møte med det virkelige liv vil reformene både møte motstand og snuble i feilskjær. Ingen slik gigantisk økonomisk innsats kan gjennomføres uten at det finnes krefter som også vil svindle og obstruere. Men inntil videre har presidenten tatt innersvingen på sine motstandere.
Det vekker langt mindre oppsikt at president Biden og Demokratene nå forsøker å få lovfestet en reform i selve valgsystemet, selv om den på lengre sikt vil ha større politisk betydning enn økonomiske krisepakker. De enkelte delstater sitter med ansvaret for valgordningen, og hele systemet kjennetegnes av et virvar av stemmeprosedyrer og valgordninger. President Lyndon B. Johnson fikk gjennomført valglover og borgerrettslover på midten av 1960-tallet, med sikte på å fjerne diskriminering, særlig av afroamerikanere. Langt på vei maktet han det, i juridisk forstand.
[ «Vi kan ikke akseptere at 11 intensivpasienter var nok til å skape krise» ]
Men nå har republikanere i delstatene funnet nye metoder som diskriminerer minoritetsvelgere. Undertrykkelse av valgdeltakelse kjennetegner alle disse forslagene. «Rensing» av valgmanntall, nye og kostbare identitetskort, sterk begrensning i adgangen til å forhåndsstemme, lettere adgang til å forkaste sent innkomne forhåndsstemmer (poststemmer), kortere åpningstid i valglokalene, nedleggelse av valglokaler i områder med stor etnisk minoritetsbefolkning og en rekke andre bestemmelser med samme siktemål: Å gjøre valgdeltakelse vanskeligere eller umulig for store deler av den etniske minoritetsbefolkning. I over 40 av de 50 delstatene foreligger republikanske forslag om delstatlige lovendringer som i praksis vil diskriminere minoriteter med sikt på valgdeltakelse. Hensikten er åpenbar. Det overveiende flertall blant afroamerikanere, etniske asiater, hispanics/latinere og andre grupper stemmer med demokratene. Få ned valgdeltakelsen i disse gruppene, så øker muligheten for republikanske valgseire!
[ Paula pleier koronapasienter på intensiven: – Kan ikke gå på do eller drikke, alt er på vent ]
Demokratene kjemper for å få gjennom en ny føderal lov som forbyr delstatslover av den type som her er beskrevet. Men selv om en slik føderal lov går gjennom Kongressen og får presidentens underskrift, gjenstår en ny barriere: Høyesterett. Den øverste domstolen består i dag av seks konservative dommere, hvorav fem ultrakonservative, dels reaksjonære (tre utnevnt av Trump), mot tre liberale. På en solskinnsdag kan de liberale få støtte av høyesterettsjustitiarius John Roberts, men det vil ikke være nok. Flertallet ligger på den sterkt konservative siden. Dersom flertallet kommer til at en føderal valgreform er i strid med grunnloven fordi den griper inn i delstatenes rettigheter, vil delstater med republikansk flertall med lov i hånd kunne undertrykke valgdeltakelsen til partiets egen fordel, kanskje for en generasjon fremover.
Demokratiet har ikke like gode vilkår som hykleriet i dagens USA.