Kommentar

Arbeidsliv og død

Arbeidsmiljøloven gjaldt ikke for LO-lederen.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Lars West Johnsen

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen

«Jeg tror rett og slett han sleit seg ut». Det sier en som har fulgt den avdøde LO-lederen Hans-Christian Gabrielsen i en årrekke. «Jeg er nesten ikke overrasket. Jeg har sett kalenderen hans», sier en annen om bortgangen.

Det er ikke bare på gølvet i LO at det er slitere. Det var også en på toppen. Som bar en enorm bør på vegne av en million medlemmer i et år der arbeidsledighetstallene er tilbake på førkrigsnivå. «En formann må omgås medlemmene som en god kamerat», skrev Einar Gerhardsen i det som er blitt arbeiderbevegelsens lille bibel, «Tillitsmannen». Det er krevende å være der for alle. Men alle som kjente Gabrielsen, opplevde nettopp det. Han var der for dem. Enten de var arbeidere på valseverket i Holmestrand. Eller om de var Ap-topper på hver sin side i en opprivende konflikt.

Tirsdag gikk en av vår tids største ledere bort. En helt uvanlig populær og avholdt LO-leder forsvant ut av tida, bare 53 år gammel. Han som aldri sa nei, og som så alle. Han som lot fiffen vente og heller ba dem stokke om på sin kalender fordi han var ute og snakket med vanlige arbeidsfolk. Han som av mange ble framholdt som kandidat til landets aller fremste tillitsverv når resten av arbeiderbevegelsen famlet, statsministerjobben. Sjokket var stort, minneordene som fulgte var større.

Dette er ingen nekrolog, mest en advarsel. Hans Christian-Gabrielsen levde tro mot Einar Gerhardsens «Tillitsmannen». Den lille pamfletten gudfaren skrev om «praktisk organisasjonsarbeid» i 1931, i bevegelsens ungdomstid. Hensikten, skrev Gerhardsen i sitt første forord for 90 år siden, var å gi litt veiledning. Verken Gerhardsen eller Gabrielsen snakket i store bokstaver. Ingen av dem ble trukket til politisk ledelse på grunn av kanapeene.

I forordet til boka som er blitt en institusjon, skriver Gerhardsen at den er «utarbeidet på grunnlag av en del norske og utenlandske brosjyrer og bøker og består til dels av direkte utdrag av Arbeidernes Korrespondanseskoles brever om dette emne». Mindre prangende og selvhevdende kan det knapt bli. Selv om formen er knapp, er ordenes tyngde likevel mektig. I kapittelet om lederen, skriver Gerhardsen slik om forventningene: «En forenings framgang og trivsel er for en stor del avhengig av hans egenskaper, hans evner, forståelse og interesse». Gabrielsen må ha tatt disse ordene til seg. Det virker som om dette var hans marsjordre.

Det gir styrke å ha én million LO-medlemmer i ryggen. Men det kan sikkert også være tungt å ha dem på ryggen. Sammen med 60.000 aktive tillitsvalgte ute på arbeidsplassene og de 230 ansatte på Folkets Hus i Oslo. «En tillitsmann skal gå foran i arbeid og være et eksempel for andre», var landsfaderens krav.

Hans-Christian jobbet ekstremt mye. På vegne av sine medlemmer, og på vegne av oss alle.

Det var hjertet hans som sluttet å slå. Man skal være ytterst forsiktig med å prøve å finne årsakssammenhenger. Hjertefeil kan være medfødt. Døden er en vilkårlig størrelse i livets tombola. Det er likevel et faktum at Hans-Christian jobbet ekstremt mye. På vegne av sine medlemmer, og på vegne av oss alle. I LO hadde Gabrielsen ansvar for alt og han ønsket å gjøre alle fornøyd. Der andre LO-ledere kanskje har lest opp fra arket de fikk i hånda fra sin rådgiver, gjorde Gabrielsen ordene til sine. Helst uten et manus i hånda. Det var døgnåpen butikk å bygge et bedre Norge for vanlige arbeidsfolk.

Han ble valgt til LO-leder i 2017. Men fire år før dette ble han valgt til Landsorganisasjonens andre nestleder. Ingen var likevel i tvil om at han var nestemann på toppen. Kronprinsrollen gjorde ham ettertraktet. Han hadde derfor i praksis åtte år i tet. Åtte år som stjerne. Og med en personlighet som ikke tillot et nei, ble det lange dager. Sa han ikke ja, fikk han dårlig samvittighet. Smutthull i kalender og program ble ikke brukt, som de kanskje burde, på sofaen for en rask blund, men til å stille opp for andre. For en kommentar eller et kjapt møte. Ett til. Bare ett til. Alltid. Og med et smil. Uten en klage.

«En tillitsmann skal gå foran i arbeid og være et eksempel for andre»

—  Einar Gerhardsen

Vi lever i en rask tid. Kravene er mange, forventningene de største. Arbeidslivet i dag, før koronaen, er brolagt med konferanser og seminarer. Arrangørene vil ikke ha en nestleder eller en LO-sekretær. Alle vil ha en bit av lederen, av stjerna. Alle ville ha Hans-Christian. Kom ikke han, ville de ikke ha gjort jobben sin. Journalister som ringer LO for en kommentar skal ha den umiddelbart, og vil få kjeft av reportasjelederen sin hvis de kommer tilbake med en uttalelse fra en annen i den litt kryptisk titulerte LO-ledelsen. Det mediale fokuset i vår tid på profilene, på kjendisene, på ledestjernene er ekstremt. Også er det slik at ledere i offisielle sammenhenger skal møte en på sitt nivå. LO-lederen var forventet.

Gabrielsen skulle kanskje hatt flere bølgebrytere foran seg i egen organisasjon. Men han var Tillitsmannen med stor T, slik Gerhardsen foreskrev: et forbilde og kamerat. Og uansett årsak, så døde han på vakt. Vi skal alle være takknemlige for hans innsats, men også minne oss sjøl på alle de andre som også tar på seg store byrder. Mange fortjener honnør i live, ikke bare i minneord. Jeg tenker på våre folkevalgte, og på våre ledere i regjeringen. Også de er tillitsmenn.

Høie fikk i mars i fjor utlevert nye og større sko. Han har fylt dem.

Et tøft koronaår ligger bak oss. Vi er alle lei, vi er alle slitne, og fortjener anerkjennelse for innsatsen. Men hva med dem som har holdt i det hele og ledet et folk under den største krisa siden krigen. Ja, det er jobben, ja det er en ønsket posisjon. Men jeg er stadig fascinert av helseminister Bent Høie, som jeg nærmest la meg med torsdag kveld da han debatterte rusreform på NRK og som jeg våknet til på radio tidlig dagen etter. Slik har året gått. Presset på lederne er stort. Innsatsen hans gjør stort inntrykk. Tålmodig, sindig og klok. Høie fikk i mars i fjor utlevert nye og større sko. Han har fylt dem. Også han har drevet døgnåpen virksomhet for å trygge landet. Statsminister Erna Solberg? Man kan være uenig politikken hennes, men i hennes 8. og siste år i førstelinja, er det vanskelig ikke å la seg imponere over kreftene dama har.

Den norske arbeidsmiljøloven er en nasjonal skatt, som Gabrielsen brukte kjempekreftene sine på å forsvare. Den gjelder ikke for lederne våre. Men for oss andre redder den livet.