Da eldste dattera mi skulle begynne på ungdomsskolen og vi foreldrene i det privilegerte nordvestlige hjørne av Oslo var samla til informasjonsmøte, blei vi fortalt at vi ikke skulle bekymre oss om ungene våre fikk en treer i norsk til jul i åttende klasse. De kunne fortsatt rekke å få en sekser i tiende. Det var da jeg skjønte at jeg verken har kart eller kompass til å navigere den moderne skolen.
Jeg har aldri vært så god til å være mot karakterer og lekser.
[ «Stress, prestasjonsjag og press» ]
Sjøl da jeg var leder for et parti med klart standpunkt mot karakterer i skolen, måtte jeg snakke med et lite lygekryss bak ryggen når jeg forsvarte standpunktet. Jeg forsto motstanden intellektuelt, men samtidig hadde jeg så mye glede av så vel prøver, tentamener og karaktersetting gjennom skoleløpet at det var vanskelig å bare se blindsida til karaktersystemet.
Da jeg fikk unger, tenkte jeg i motsetning til partiene på venstresida, at litt lekser både er bra for ungene og en fin måte å få kontakt med skolen på for oss foreldre. Uansett ikke noe som noen har så mye vondt av. Etter snart tre år med unger i ungdomsskolen og over ett år med mer eller mindre konstant hjemmeskole, har jeg definitivt ombestemt meg. Karaktersystemet av i dag, kombinert med fritt skolevalg og ubegrensa hjemmearbeid, er direkte skadelig for ungdom.
Det fungerer som konstant press, sortering og det lærer opp en generasjon til aldri å ha fri.
Karaktersystemet av i dag, kombinert med fritt skolevalg og ubegrensa hjemmearbeid, er direkte skadelig for ungdom.
Diskusjon om skolen er ekstremt utsatt for svogerforskning. Alle har en egen skolehistorie, og den historien preger hvordan man oppfatter alt annet. Når skolen i tillegg er ganske forskjellig fra sted til sted i landet, med «Oslo-skolen» som ungene mine går i som et utskjelt eller bejubla ekstremtilfelle, er det vanskelig å si sikkert hva som er sannhet og hva som er rykter om skolen, både i dag og i går.
Like fullt er jeg sikker på at det er noen ting som har endra seg ganske grunnleggende.
[ «Skoletaperne» finnes ikke. Vi fant dem opp ]
Skolen er for det første blitt mye bedre. Ungene lærer mye mer enn vi gjorde, og det er mindre mobbing, vold og utrygghet i skolehverdagen for de aller fleste, lærere som elever. Lærerne har langt breiere pedagogisk utdanning, og arbeidet deres kvalitetssikres på en helt annen måte enn før. Men, og her kommer det tre store «men»: Det økte fokuset på kvalitet i skolen kommer med et voldsomt fokus på resultat i form av karakterer.
Om det drives fram av skoleledere som konkurrer om å være best på nasjonale prøver, eller fritt skolevalg hvor elevene konkurrerer om høyt nok snitt til å komme inn på den skolen de vil, er ikke viktig. Resultatet er uansett det samme, illustrert med introduksjonsforedraget jeg fikk for tre år siden. Du kan få en sekser til slutt. Da jeg gikk på skolen var det tre gode karakterer, fire – fem og seks. Eller S og M og kanskje også G på ungdomsskolen. De aller fleste hadde treere eller firere. Eller G og M. Seksere var unntak, det sikra Gauss-kurven eller allmenn fornuft.
Nå er det ikke sånn.
[ Da smellen inntraff, ble Lene tvunget til å komme i kontakt med seg selv (+) ]
Når skoler i Oslo opererer med snitt på opp mot 5,5 for å komme inn på vanlig studiespesialisering, eller når ambulansearbeidere i Rogaland må opp mot 6 i snitt for å komme inn, er ikke firere og femmere gode karakterer lenger.
Saken fortsetter under videoen
Samtidig som karakterpresset blir større, er elever og læreres krav til hva som er «bra nok» i ferd med stige over alle støvleskaft. Alle elever skal presenteres for hvordan de kan få høy måloppnåelse, ifølge den nye læreplanen. Alle skal altså prøve å bli best. Det er en oppskrift på å gjøre mennesker ulykkelige, enten det er skole, familie eller arbeidsliv det er snakk om.
Det er en oppskrift på å gjøre mennesker ulykkelige, enten det er skole, familie eller arbeidsliv det er snakk om.
Samtidig som karakterene har fått mer å si, og sekseren tilsynelatende er ei list alle skal kunne hoppe over, har skolene fått stadig mer prosjektarbeid. Det er mye bra med det. Det er få steder i arbeidslivet du blir spurt om å sitte stille på en pult og skrive ned alt du vet om noe, prosjektarbeid ligner langt mer på arbeidsformer man kan komme til å ha bruk for seinere i livet. Men, med prosjektarbeidet har leksene også skifta karakter. De er ikke lekser lenger, men innleveringer man jobber med hjemme og på skolen. Mens de tyskglosene jeg måtte pugge hjemme før jeg kunne gå ut å spille fotball, hadde en definitiv ende, har ikke dagens lekser det. Særlig ikke om alle skal prøve å overgå hverandre for å få best mulig karakter.
Muligheten til å jobbe litt ekstra hjemme, blir plutselig time på time med arbeid i helger, på kvelder og netter.
[ «Det er meningsløst å forsøke å presse kunnskapen inn i desimaler» ]
Jeg har mange svogre i ungdomsskolen, det vil si, jeg kjenner langt flere enn mine egne barn, som fotballtrener er jeg tidvis sjelesørger for 30–40 jenter fra ulike skoler og klasser. Jeg veit ikke alt, men jeg veit dette: Ungdommene gråter over skolen. Mange ganger, i hver klasse, hver uke, noen hver dag. De gråter på do på skolen, på kvelder og netter. De er redde for å ikke være gode nok. De har aldri fri. De jobber om kvelder og utover nettene.
Koronaen har ødelagt all følelse av fritid.
Skolen er i senga om morgenen og i senga om natta. De møtes på teams klokka ett to på natta for å jobbe med oppgaver. Helger og ferier er ikke fri, det venter alltid en innlevering de kan legge inn litt ekstra innsats for når hverdagen starter igjen. Og over dem henger damoklessverdet til enhver tid. Opptak til videregående skole. Det, og følelsen av mestring de savner og trenger så sårt i ei tid hvor alt er uforutsigbart.
Jeg veit ikke alt, men jeg veit dette: Ungdommene gråter over skolen.
Det hjelper ikke at skolen, også min nærskole, er full av lærere og ledere som gjør sitt beste for å motvirke dette, som er hjelpsomme, forståelsesfulle og medfølende. Og ikke minst flinke. Det hjelper like lite som det hjelper å snakke fram barneoppdragelse. Ungene dine ser hva du gjør, de hører ikke hva du sier. Og ungene i skolen vet altfor godt hva som verdsettes, de ser karakteropptakene, de vet hva som belønnes. Og de prøver, særlig jentene, alt de kan å være flinke.
Jeg tror vi trenger å reparere.
[ Må krysse av for hvem de er venner med: – Hvordan føles det for barn å dokumentere egen ensomhet? ]
Vi trenger å reparere ungdommer som har sittet hjemme i snart halvannet år i stedet for å være ute i verden. Og vi trenger å reparere inntrykket av at alt som teller er å prestere best, alltid. Skole, livet og arbeidslivet er ikke en konkurranse hvor alle skal vinne. Alle skal ikke ha seksere. Mange flere skal ha treere og firere. Eller, aller helst skulle ungdommene gått i en skole som klarte å lære dem det de trengte uten å sortere. En heldagsskole som er ferdig når siste time er ferdig for dagen og akkurat som arbeidslivet skal være sånn for de aller, aller fleste.