Kommentar

Helt til venstre i sosialdemokratiet

Tror Rødt fortsatt at en helt annen verden er mulig?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Jo Moen Bredeveien

Kommentator i Dagsavisen

Visst diskuteres arbeiderstyrte bedrifter på Rødts landsmøte som pågår om dagen. Om det er riktig å jobbe for arbeiderstyrte bedrifter nå, under kapitalismen, eller om det er en løsning som bare vil gjøre arbeiderne som styrer sin bedriften til kapitalister. Og absolutt: Analysen av maktforholdene i samfunnet – ofte avanserte, ofte spot on – vil oppleves fremmed i de fleste andre partier, og det står fortsatt noe om kommunisme i partiets prinsipprogram, tross ledelsens forsøk på å få ordet vekk for noen år siden.

Rødt er i ferd med å bli «et ordentlig parti»

—  

Men er Rødt et antikapitalistisk, og dermed systemoverskridende, parti i 2021? Talen til Marie Sneve Martinussen, første nestleder og leder av programkomiteen, som torsdag innledet den tre dager lange debatten om partiets nye arbeidsprogram, kan gi noen indikasjoner.

Det er ingen tvil om at Sneve Martinussen har rett i at det arbeidsprogrammet Rødt er i ferd med å lande, er radikalt, i betydningen at det vil endre landet vårt om det skulle bli gjennomført. Det gjelder alt fra innføring av sekstimersdag til at staten overtar store selskaper som Equinor, Telenor, Hydro, Yara og DNB.

Men Sneve Martinussen har like rett når hun sier at programmet er «realistisk». Rødt har en uttalt målsetting om å bevege seg bort fra slagordene og prinsippene og over til konkret politikk. Det lykkes partiet godt med i forslaget til nytt arbeidsprogram som landsmøtedelegatene diskuterer i helga. Dermed er Rødt i ferd med å bli «et ordentlig parti», som samme Sneve Martinussen formulerte det til VG i fjor høst.

Med det øker trolig sjansen til å komme over sperregrensa i høstens valg. Med en større stortingsgruppe enn enmannshæren Bjørnar Moxnes kan partiet dermed bidra til å presse norsk politikk noen knepp mot venstre (eller i det minste bremse flukten mot høyre, som de mest pessimistiske på venstresiden ville ha formulert det).

Mange vil synes det er en god, og kanskje også helt nødvendig, utvikling at Rødt går den veien. Skal vi komme oss ut av denne krisa og den neste med det vi ynder å kalle «den norske modellen» intakt, trenger vi et sterkt, radikalt parti på Stortinget. Noen som kan holde de sterkere, mindre radikale partiene i ørene.

Mister likevel Rødt – og norsk politikk – noe på veien?

I en tekst i Manifest tidsskrift drøfter samfunnsgeografene Alf Jørgen Schnell, Yngve Solli Heiret og Daniel Vernegg hvorvidt venstresiden, representert ved SV, Rødt og Manifest tankesmie, er antikapitalistisk i sine løsningsforslag til klimakrisen. Alle de tre nevnte har nylig lagt fram friske, nye tanker til veien ut av klimakrisen. For å snakke litt nerdete: Alle tre foreslår en keynesiansk løsning, ikke en marxistisk. Mindre teoretisk: Det lukter sosialdemokrati mer enn sosialisme.

Alle går de inn for å bruke staten aktivt, og bryter således med tankegangen som har hersket i flere tiår, og som styrer landet vårt i dag. Men de bryter ikke med kapitalismen. Det tegnes ikke et annet samfunn på den andre siden av krisen. Også Rødts program, skriver artikkelforfatterne, vil «først og fremst føre til å bytte ut mange grå kapitalister med staten som grønn storkapitalist».

Hvem skal fortelle oss at en annen verden er mulig?

—  

Et Rødt som tilhører den radikale venstresiden av sosialdemokratiet har trolig større vekstpotensial enn den varianten av partiet som drømmer om revolusjonen. Men hvem skal tenke de store, utopiske tankene? Hvem skal fortelle oss at en annen verden, en helt annen verden, er mulig når Rødts wonderboy Mímir Kristjánsson er opptatt med å fortelle oss hva Einar Gerhardsen ville ha gjort i dag?

Også talen til partileder Bjørnar Moxnes fredag ettermiddag gikk i samme lei. Det var en tydelig tale i kampen mot velferdsprofitører, Norge som et Kuwait light der arbeidsinnvandrere står for de tunge løftene uten at de får de samme rettighetene som oss fastboende og en «rødgrønn reprise» der Arbeiderpartiet fryser den sittende regjeringens skattekutt for de rike i frykt for å miste velgere til høyre. Det var en tale for rettferdig klimapolitikk der tiltakene ikke rammer de svakeste hardest, og kraftfulle ord om behovet for en sterk velferdsstat.

Moxnes ønsker seg en bred folkebevegelse mot Forskjells-Norge. «Får vi til det, kan vi komme langt», sa Moxnes. Det har han nok rett i. Da kan vi komme helt hit: Da kan Rødt binde en ny regjering til venstresida.

Det er radikalt, utvilsomt. Mange av oss vil mene at det er helt nødvendig. Men det er ingen revolusjon.

Det er mye som tyder på at Rødt er godt rustet til videre vekst når helgas landsmøte er over og arbeidsprogrammet for de neste fire årene er vedtatt. At partiets 10.000 medlemmer – en tredobling fra forrige stortingsvalg – kan bli enda flere, og at partiet faktisk kan komme seg over sperregrensa i høst og bli et parti å regne med for alvor.

Det melder seg likevel et spørsmål: Hva skal vi med to partier til venstre for Arbeiderpartiet når begge slåss for ulike nyanser av det samme? Det er for sent for valget i høst nå. Men kanskje har de et poeng, de som tar til orde for en felles valgliste mellom SV og Rødt. Det ville gi oss et sterkt alternativ til venstre for Ap. Som kunne kjempe for regulering og styring av kapitalismen med enda større, felles styrke.