Kommentar

Ungdommene som rammes av de giftige ordene

Ungdommene som slet før, sliter enda mer under korona. De trenger voksne som kan hjelpe dem til å få tillit til samfunnet rundt seg.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Bente Rognan Gravklev

Oslo-redaktør i Dagsavisen

I snart et år har hele Norge levd i unntakstilstand. Oslo er på bristepunktet, har vår egen byrådsleder Raymond Johansen (Ap) sagt. For noen av Oslos unge er bristepunktet for lengst passert. De sto allerede på stupet, og korona har puffet dem utfor.

I Dagsavisen denne uka kunne vi lese om hvordan stadig flere unge får helseangst, melder om stressrelaterte fysiske plager. Konklusjonen fra fagfolkene er soleklar: Koronatiltakene rammer hardest for ungdom som allerede sliter mest. De som har det mest vanskelig uten en pandemi, får det enda mer tøft når fritidstilbud og andre grunnleggende ting i deres hverdag blir borte.

Det var også gjennomgangstonen under Oslo bystyres helse- og sosialkomités høring om barne- og ungdomskriminalitet torsdag. Høringen ble initiert av komitéleder Aina Stenersen (Frp), som i februar fortalte Dagsavisen om sine bekymringer for de unge mens all trening og fritidsaktiviteter var stengt.

Nå er situasjonen en annen. Men problemene er der likevel. De har jo vært der hele tiden, minner fagfeltet om. Det er bare slik at koronatiltakene har forsterket alt.

Korona har satt et utropstegn ved siden av ungdomsproblemene som allerede har vært der.

—  

Som Mohamed Fariss, mangeårig ildsjel som gjennom Sportsklubben Sterling har jobbet tett med Tøyen-ungdom i en årrekke, kunne fortelle under høringa: Da grensene stengte, og det var hasj-tørke i byen, begynte en del av de unge å røyke heroin. Det som kunne blitt en mulighet til å ta tak i livet, ble heller en mulighet til å ty til sterkere og dyrere stoffer. Pengeproblemene og rusproblemene vokste. Familiene fikk det tøffere. Dette er kun ett eksempel på hvordan korona har satt et utropstegn ved siden av ungdomsproblemene som allerede har vært der.

Det er ikke helt enkelt å vite hvordan man skal angripe problemene. Når ungdom barker sammen, bruker machete eller kniver, og oppleves som en trussel for nabolaget rundt, skapes et forståelig sinne. Det er fristende, kanskje, å ta silkehanskene (hvem det nå er som egentlig bruker dem) av, og ty til sterkere språkbruk. Opplever vi avmakt, prøver vi gjerne å gripe makt. Og ord er jo som kjent makt. Kanskje oppleves det som godt og håndfast med forslag om strengere straffer, ja til og med fengsel, for kriminelle som strengt tatt er å regne som barn. Så ønsker noen å kalle spader for spader og peke på problemområder i byen, og kanskje til og med snakke om etnisitet. Da kan man slippe stempelet “naiv”, i det minste.

En aktør som deltok under torsdagens høring, og som har mye kontakt med utsatt ungdom, er Oslo Røde Kors. De er krystallklare på hva voksnes ordbruk offentlig medfører:

“Det males et bilde av ungdom som farlige elementer, som problemer som må håndteres og innvandring og etnisitet pekes på som årsaksfaktorer på en svært uheldig måte. Dette svekker tilliten mellom ungdommen og samfunnet for øvrig,” skriver de i sitt høringsbidrag til Oslo-politikerne.

Et stikkord det er verdt å stoppe opp ved her er “tillit”. Limet i samfunnet vårt. Nå for tiden er vi bekymra for tilliten borgerne har til helsemyndighetene og politisk ledelse, og hva som kan skje hvis tilliten daler. Da kan det jo oppstå opprør. Det samme ser vi når ungdom mister tillit til autoriteter som politi eller andre offentlige tjenester de har vært kasteball i. Det er derfor tilliten er grunnleggende å jobbe med.

Det skjer gjennom forebyggende arbeid. Gjennom jevnlig kontakt og relasjonsbygging. Det skjer når politiet kan være nærværende og bli kjent med ungdommen. Det skjer når offentlige tjenester kan samarbeide på et vis som gjør at ungdom ikke opplever å bli såkalte kasteballer.

Og det skjer når voksne autoritetspersoner tar ansvar for ordbruken sin i det offentlige ordskiftet.

Det kimer til valgkamp. Noen partier sliter mer enn andre på meningsmålinger, og har behov for å markere seg hos potensielle velgere. I Oslo sliter Fremskrittspartiet med oppslutningen. Frp-nestor Carl I. Hagen har den siste tida vært alt annet enn ansvarlig i sin ordbruk knytta til Oslo-borgere i ulike bydeler.

Hagen tenkte kanskje ikke på ungdomskriminalitet da han skrev dette.

—  

I diskusjonen om vaksinefordeling og flere vaksiner til der smittetrykket er høyest, skriver han på Facebook: “Erna og Bent velger altså å straffe bydeler med liten smitte, men belønner innvandrerbydeler med mye smitte. Og de påstår at de er mot diskriminering! Nå diskriminerer de egen befolkning og belønner innvandrerbefolkningen. Igjen!”

Hagen tenkte kanskje ikke på ungdomskriminalitet da han skrev dette. Men dette er et av flere eksempler på hvordan borgere i bydeler med store utfordringer, som sliter med høyt smittetrykk samtidig som de har betydelige levekårsmessige problemer, blir omtalt av det som skal være en ansvarlig politiker. Det er et eksempel på hvordan vårt offentlige ordskifte er.

Målet med torsdagens høring var å finne fram til noen svar på hvordan ungdommenes problemer kan løses, og hvordan kriminalitet kan forebygges. Svarene er ikke enkle.

Offentlige tjenester må fungere og samarbeide, politiet må være nærværende, og tilliten ungdommene har til samfunnet må bygges opp. Leder for helse- og sosialkomiteen Aina Stenersen (Frp) er blitt berømmet for å kalle inn til torsdagens høring. Hun bør ta med noe av kunnskapen som ble lagt fram og ta en prat med sin partifelle Hagen om hvordan tillit brytes ned med nedsettende og splittende retorikk.

Unge som tyr til kriminalitet i Oslo har sammensatte problemer. Løsningene er ikke kjappe, men krever mye arbeid og vilje fra et bredt lag av folk. Den enkleste av løsningene er å ta tak i hvordan man omtaler Oslo-borgere for å unngå å bidra til splittelse i byen.




Mer fra: Kommentar