Kommentar

Solidaritet i praksis

Endret vaksinestrategi kommer med bud om to beinharde måneder. Men det var en viktig anerkjennelse av de som har hatt det tøffest.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen

Kanskje kan vi kalle det solidaritet i praksis når de områdene i Norge som har hatt det tøffest, har opplevd mest død og sykdom og utstått den største tiltaksbyrden over tid, får vaksinedoser på bekostning av dem som har sluppet billigst unna. Det er et utrolig viktig prinsipp som tirsdag vant fram. Hjelpe dem som trenger det mest.

Bruke ressursene der de gjør mest nytte. Forandre kurs når terrenget krever det.

330 kommuner eller bydeler som har hatt fire eller færre innleggelser av koronasjuke de siste seks månedene må avgi tre prosent av dosene til de som har vært hardest rammet. Tirsdag gikk regjeringen litt halvhjertet med på det de insisterer på å kalle en geografisk skjevfordeling av vaksinedosene.

Ordvalget er ikke tilfeldig. Skjevfordeling?

Vaksineeskene er tømt, da krangler nordmennene. By og land, mann mot mann.

—  


Det antyder en slags urettferdighet, mens det i realiteten er det motsatte – en rettferdig fordeling etter byrde. Det kalles til og med fra myndighetshold en «beskjeden» skjevfordeling, bare for å trå så varsomt som overhodet mulig blant velgerne. Professor Erik Nord er blant dem som mener Folkehelseinstituttet og regjeringen nå er alt for forsiktig. For lite for sent, er hans dom.

Byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen, ble til slutt hørt. Oslo øst ble hørt. Bydelene Stovner, Grorud, Bjerke, Alna, Gamle Oslo og Søndre Nordstrand får flere doser til sine innbyggere. De kan øke takten i vaksineringen og jobbe seg nedover i alderstrinnene. Det kan bety at Oslo-folk i 50-årene får sine reddende injeksjoner i armen før en 70-åring i en liten kommune der ute. Det samme kan flere andre kommuner på østlandet gjøre.

Lørenskog, Sarpsborg, Fredrikstad og Moss får som Oslos seks bydeler 20 prosent flere doser.

Symbolpolitikk, spør noen. For FHI har begrensa tro på politikkendringens betydning for de menneskelige kostnadene. FHI har vekslet i sine vurderinger, fordi koronaterrenget skifter hele tida. Bare denne uka her det vært store smitteutbrudd i Harstad og Kristiansand. Når som helst kan situasjonen endre seg.

Når avgjørelsen nå likevel er fattet, vil det uansett ta uker før dosestrømmen snus. Mange av vaksinene som nå er i landet, er bundet opp til andredoser. Det blir likevel helt feil å klebe den nedsettende merkelappen «symbolpolitikk» på denne kursendringen. Effekten kan godt være liten, men det er like fullt viktig å gjøre det rette. Signalet er viktig. Vi hjelper dem i størst nød først.

Krybben er tom. Og da bites hestene. Vaksineeskene er tømt, da krangler nordmennene.

By og land, mann mot mann. Reaksjonene lot selvsagt ikke vente på seg. Rælingen og Lillestrøm slår oppgitt ut med armene og sier hvorfor ikke oss? Vi har mer smitte enn Lørenskog! I Kristiansand, som har vært svært forskånet fra smitte fram til denne uka og kunnet leve nesten som normalt, er like opprørt – hva med oss? Også internt i hovedstaden er det indignerte røster som ikke skjønner hvorfor ikke de står først i køen. Vi er én by, presiserer villabydel Nordstrands bydelsutvalgsleder Knut Falchenberg (H) overfor Dagsavisen. En 70-åring på Vestlandet er like utålmodig som en på Alna. Det er fullt forståelig. Det er en desperat situasjon. Alle er slitne.

Det vi nå går gjennom bør være en ydmykende og forhåpentligvis lærerik lekse om knapphet. Om å oppleve at det ikke er nok til alle, en øvelse et fåtall i dette landet har gjort siden 1945. Om å erfare hvor fort det skapes fronter og splid, hvor tynt ferniss av sivilisasjon vi faktisk omgir oss med. Ukas borgerkrig mellom Oslo og Molde har vært stygg. For menneskene i landet av melk og honning, er det nybrottsarbeid å stille seg i kø og akseptere at det ikke fins en fast lane for oss med rødt pass og oljepenger.

Vi er allerede inne i den fjerde måneden med vaksinering.

Vi ligger middels godt an. En halv million vaksiner er ekspedert. 160.000 personer er fullvaksinert. Tempoet imponerer verken lekmann eller lærd. Derfor raser mange fortsatt mot regjeringens vaksinestrategi, mot EU-samarbeidet som har vært mindre vellykket og om at vi da bare kan åpne lommeboka. Nærsynet har gode dager når vi kaver mot redningen. Det norske selvbildet forleder oss.

Onsdag stengte Lørenskog og Lillestrøm alle sine butikker. Ølkranene ble skrudd igjen og treningssentrene lukket. Smitten stiger. I Oslo er det stadig dager med over 200 nye smittetilfeller og tendensen er stigende. I dag vil det sikkert poppe opp en ny kommune med utbrudd. En tredje smittebølge truer.

Assisterende helsedirektør Espen Nakstad har den siste tida vært tydelig på at det skal bli verre før det blir bedre. Mutantvirus sprer seg samtidig som man frykter at vi slitne hverdagsmenneskene ikke orker mer og begynner å glippe på disiplinen.

For menneskene i landet av melk og honning, er det nybrottsarbeid å stille seg i kø og akseptere at det ikke fins en fast lane for oss med rødt pass og oljepenger.

—  

Det er en dyd å akseptere sin skjebne. Holde orden i køen.

Neste uke kan vi markere at vi har holdt ut i ett år. Tirsdag snakket helseminister Bent Høie om en mer normal hverdag i mai. Dit er det to måneder. Det kommer 650.000 vaksinedoser i løpet av mars. Altså 150.000 flere enn vi har fått til sammen fra desember og fram til nå. Og det er enda større volum på vei inn.

Det er lys i tunnelen, og det er ikke et møtende tog. Ikke denne gangen.


Mer fra: Kommentar