Kommentar

Likestilling på feil spor

Vi trenger et samfunn som anerkjenner kvinner.

Gro Harlem Brundtlands kvinneregjering i 1991 vakte internasjonal oppsikt. Men det er 30 år siden ... Foto: Bjørn Sigurdsøn/NTB
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Vi ser henne hele tiden i media. Daglig viser statsminister Erna Solberg at en av Norges mektigste personer er en kvinne. Men hun har lite fokus på kvinner. Norge er et «likestillingsland». På verdensbasis er Norge nummer to, ifølge World Economic Forum, når det gjelder likhet mellom kjønnene, bare forbigått av Island. Og ikke minst på det politiske område markerer Norge seg.

Men betyr dette virkelig at vi har fått likestilling?

FN påpeker at statistikken viser en skuffende utvikling globalt og er bekymret, fordi målet om lik makt og like rettigheter for kvinner stadig ser ut til å være uoppnåelig.

Skal Norge virkelig bli et «likestillingsland», må politikken legges om.

Ser vi på verden som helhet, er ikke mer enn 1/4 av medlemmene i parlamentene og 1/5 av ministrene i regjeringene kvinner. Ved årsskiftet hadde bare 21 land kvinnelig stats- eller regjeringssjef. Dette er 45 år etter at verdens nasjoner på den internasjonale kvinnekonferansen i Mexico City understrekte at kvinnene skulle ha de samme rettigheter og muligheter som mennene i det politiske liv, og 25 år etter at nasjonene i Beijing forpliktet seg til å sikre at kvinner hadde samme tilgang som menn og kunne delta fullt ut i samfunnsstyringen.

Med et slikt tempo vil verden ikke oppnå jevnbyrdighet mellom kjønnene før om hundre år.

Derfor fokuserer FNs kvinnekommisjon spesielt på kvinners lederskap på møtet i New York i mars.

I Norge har vi altså kvinnelig statsminister, som ett av verdens få land, og om lag 40 prosent av partilederne, stortingsrepresentantene, statsrådene og kommunestyremedlemmene er kvinner. De utgjør dermed en betydelig minoritet, men det er ikke likestilling. Iblant har vi hatt 50/50 kvinner og menn i regjeringen, men i løpet av de siste tiårene har kvinneandelen her stort sett ligget på vel 40 prosent, mens vi på Stortinget først i 2017 og kommunestyrene i 2019 kom opp på dette nivået. Høyresida har flere kvinnelige partiledere, men venstresida har bare menn, med unntak av MDG. Vi har altså et stykke igjen til kvinner og menn deltar på like fot i de politiske beslutningene, for ikke å snakke om at kvinner kunne dominere slik menn har gjort hele tida.

Utviklingen de siste tiårene har vært preget av stagnasjon. Mens det var betydelig framgang for kvinnene på 1970-/1990-tallet, har det seinere vært lite endring.

De som kaller Norge et «likestillingsland», overser ikke bare mannsdominansen i politikken, men også på andre områder.

For å oppnå reell likestilling er mekanisk likebehandling ikke hensiktsmessig.

Det er ikke mange år siden vi hadde en bred gjennomgang av hele vår likestillingspolitikk, ledet av professor Hege Skjeie, og den konkluderte med at politikken hadde spilt fallitt (NOU 2012:15). Etter flere tiår nedvurderes og underordnes kvinner fortsatt i vårt samfunn utelukkende fordi de er kvinner. Menn tjener mest og eier mest. De dominerer i mediene og har majoriteten av topplederposisjonene. Samtidig som morsrollen blir neglisjert, har kvinner de tyngste omsorgsoppgavene og er mest utsatt for vold og overgrep.

På 1970-tallet, da den andre kvinnesaksbølgen slo inn, fremmet Ap-regjeringen forslag om en lov om likestilling mellom kjønnene. Dette førte til heftig debatt. De radikale kvinneorganisasjonene mente vi trengte en lov mot kvinnediskriminering, ikke en kjønnsnøytral likestillingslov.

Det siste ga et generelt vern, men tilslørte samtidig at samfunnet var preget av utbredt kvinneundertrykking.

En lov som ikke var spesifikt rettet mot kvinner og deres situasjon, ville i praksis videreføre ulikheten mellom kjønnene og kunne skade kvinner på ulike måter og hemme deres frigjøring. Likevel ble likestillingslova vedtatt i 1978. Arbeiderkvinnene så likestilling som en felles sak for kvinner og menn, mens mennene i partier og fagbevegelse ønsket en lov som ikke medførte vesentlige samfunnsendringer og også kom menn til gode.

I 1981 ratifiserte Norge FNs konvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner. Men likestillingslova ble samtidig opprettholdt, og konvensjonen kom i bakgrunnen i den praktiske lov-oppfølgingen. Med årene er likestillingslova revidert en rekke ganger. Vernet mot diskriminering er utvidet og omfatter fra 2018 nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering og etnisitet i tillegg til kjønn.

Samtidig som lova skal bedre kvinners stilling, har så vel regelverk som håndheving svakheter. Lova er i hovedsak kjønnsnøytral, og for å oppnå reell likestilling er mekanisk likebehandling ikke hensiktsmessig. Kvinner og menn må behandles likt der det ikke er grunn til forskjell, og forskjellig der biologiske og sosiale forhold tilsier det. Lova kan være til individuell hjelp for en del mennesker, men den er ikke spesielt egnet til å endre den sosiale og strukturelle kvinneundertrykkingen som tradisjonelt har preget vårt mannssamfunn, og sikre kvinner lik makt og rettigheter i praksis.

Til forskjell fra ulike diskriminerte minoritetsgrupper utgjør kvinnene halve befolkningen. FNs kvinnekonvensjon har heller ikke til formål bare å avskaffe diskriminering av kvinner. Den er proaktiv og krever at myndighetene fører en politikk som fremmer kjønnsmessig likestilling «uten opphold» og «med alle egnete midler».

Skal Norge virkelig bli et «likestillingsland», må politikken legges om, så vel fra regjeringens som opposisjonens side.

Tilsløringen av realitetene i dagens samfunn og den manglende verdsetting av kvinnenes særlige bidrag til et velfungerende fellesskap må opphøre. FNs kvinnekonvensjon må bli et aktivt redskap for å gjennomføre målrettete sosiale tiltak og strukturelle endringer innen produksjon så vel som reproduksjon som sikrer kvinner full utvikling, anerkjennelse av sin innsats og jevnbyrdig deltaking i beslutningene på alle livsområder.

Korona-epidemien har satt søkelys på betydningen av kvinnenes nedvurderte omsorgsarbeid og utsatte økonomiske stilling. Det haster med å skape et mer rettferdig system som drar full nytte av kvinnenes erfaringer, perspektiver og ferdigheter i ledelsen av landet.