Av og til kan man gripe seg i å ønske at det fantes et ganske stort parti til venstre for Ap i norsk politikk. Et samlet SV og Rødt – et Rødt venstreparti, for eksempel – ville utgjøre et kraftsenter som kunne dra norsk politikk i progressiv retning. Som kunne tvinge Ap og Sp til å lytte.
Denne uka er et slikt tilfelle. Mandag slapp Manifest tankesmie, det nærmeste vi kommer en tenketank for Rødt, rapporten «Den grønne kjempen». I dag lanserte SV den endelige versjon av sin «Grønn Ny Deal», i form av rapporten «Rettferdig grønt skifte». Begge er proppfulle av konkrete forslag. De samsvarer i mye og mangt. Men vil de få gjennomslag?
Med mindre enn 200 dager igjen til valget har SV, for å begynne der, lansert visjoner for et radikalt, grønt skifte som fortjener å bli en del av forhandlingsgrunnlaget for en rødgrønn regjering. Det er jo faktisk sånn at Norge har ratifisert Parisavtalen om kutte utslippene for å begrense temperaturøkningen på kloden til 1,5 grader. Og at vi for å nå det målet må kutte, legge om og bygge nytt.
[ Hvor blir det av de rødgrønne visjonene? ]
Da må det sterk lut til. Og SVs plan er ambisiøs så det holder. Partiet har pekt seg ut seks grønne industriområder vi skal satse på framover: Havvind, innenlandsk batteriproduksjon, karbonfangst- og lagring, grønt hydrogen, bioindustri og klimavennlig skipsfart.
I tillegg, selvsagt, til at investeringene i olje må avta.
Transporten som skal over på bane. Vi trenger en Nord-Norge-bane. Vi trenger et lyntognett. Vi må fly mindre og kutte i biltrafikken. Droppe nye, store motorveiprosjekt. Vi må bygge ut og satse på nye former for fornybar energi – og sørge for at ressursene skal være eid av det offentlige og under offentlig kontroll.
Og alt dette og mye mere til skal skje over hele landet, og både byrder og belønning skal fordeles rettferdig i befolkningen. Grønn omstilling kan ikke bidra til økte sosiale forskjeller. «Da vil aldri politikken få legitimitet eller oppslutning, og dermed er vi like langt», skriver SV. Og går i rette med høyresida, som har «klart å skape en direkte motsetning mellom arbeidsplasser» og tiltak mot klimaendringene. Derfor er oljearbeideren redd for en grønn framtid – for hva vil skje med jobben?
SV vil skape 10.000 nye, grønne arbeidsplasser hvert år fram mot 2030. En grønn folkebonus skal fordele økningen i co2-avgiften til alle som tjener under 500.000 kroner.
[ Vi kan ikke lenger leve på samme måte som før ]
Alt dette koster. Mye. SVs svar er å vri økonomien i grønn retning. Sentralbanken må få et nytt hovedformål: å jobbe for grønn omstilling. Vi trenger en grønn, statlig finansieringsbank. Større kontroll over banksektoren. Staten må være en langt mer aktiv eier og bruke eierposten til å jobbe aktivt for det grønne skiftet. Oljefondet må styre etter målsettingene i Parisavtalen i stedet for å «bruke fondet som lottopenger i norsk økonomi».
Skattesystemet skal bli mer rettferdig – les: De rike skal betale mer. Vi må være mer forsiktige med å bruke oljefondet enn vi har vært de siste årene. Samtidig kan ikke handlingsregelen stå i veien for å virkelig dra til så det monner i situasjoner som krever det.
Som koronaarbeidsledigheten. Og det grønne skiftet.
Det er her SVs arbeid krysser Manifests seneste bidrag. «Den grønne kjempen» er skrevet av stjerneøkonomen Mariana Mazzucato ved University College London, på oppdrag fra sammenslutningen Grønn Industri 21.
Forfatter Mazzucato er kjent for sitt banebrytende arbeid hvor hun viser at det vi tror er private oppfinnelser ofte snarere er resultatet av en aktiv, statlig næringspolitikk. At en iPhone egentlig består av statlig utviklede teknologiløsninger.
Som SV har hun pekt seg ut noen satsinger for framtidens Norge: Hydrogen, havvind, grønn skipsbygging og svære batterifabrikker. Som SV peker hun på en grønn investeringsbank. Og er enda mer konkret i omtalen av handlingsregelen: Penger fra Oljefondet bør brukes til å finansiere den grønne investeringsbanken og sikre raskere omstilling.
Så vil Mazzucato ta Equinor av børsen og gi selskapet som oppdrag å forvalte utvalgte politiske mål. Da kan selskapet reorienteres til grønn verdiskaping. Staten bør også vurdere å opprette nye Statoil / Equinor-selskaper innen fornybar industri.
Det tenkes store, svimlende tanker på norsk venstreside om dagen
—
Med andre ord: Det tenkes store, svimlende tanker på norsk venstreside om dagen. Men altså: Får tankene gjennomslag?
Det er der denne gjentakende drømmen om et større, samlet De røde: Sosialistene kommer inn i bildet. Mer enn intern kjekling på venstresiden, er det kanskje de to store rødgrønne partiene som står i veien for at disse vyene blir til politikk.
Det er ikke så veldig vanskelig for et Senterparti rundt 20 prosent å takke nei til SVs 7 prosent og Rødts forsøk på å komme seg over sperregrensa. Og selv et Ap som tenker i noen av de samme banene som de to småsøsknene, vil trolig avvise mye av tankegodset som for ambisiøst.
For oss som deler analysen om at en aktiv stat som går foran i et rettferdig, grønt skifte er eneste farbare vei ut av koronakrisen og den mer eksistensielle klimakrisen, er det uansett lite å hente fra dagens regjering. Det kunne klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) bekrefte – nok en gang – i «Politisk kvarter» på P2 i dag morges.
Han avfeide SVs planer slik: «Det er som vanlig med SV at de mener at vi skal opprette en stor statsbedrift og sånn skal du løse utfordringene. Slik har det aldri vært og slik kommer det ikke til å bli».
Det er stø kurs som gjelder der i gården. Også midt i verdensomveltendte kriser som viser hvor viktig en sterk stat faktisk er.