Kommentar

Generasjonsranet

De elleve tusen milliardene i Pensjonsfondet er uimotståelige for våre politikere.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Muligheten til å finansiere store offentlige utgifter uten å måtte gå til velgerne sine og kreve inn skatter er enormt fristende. Men det er ikke nødvendigvis lurt.

Siden mars 2020 har milliardene rent ut av fondet for å finansiere koronatrygd til bedrifter og privatpersoner. Uten denne støtten ville mange bedrifter gått konkurs og privatpersoner stått på bar bakke. Det var og er helt nødvendig med støttetiltak.

Men når pengene kan bevilges uten at noen føler at de er med og betaler, vil vi fort kunne oppleve et par uheldige effekter. Man kan for eksempel spørre seg om næringslivsorganisasjonenes rop om stadig mer støtte til de bedriftene som sliter kanskje ville vært mindre høylytt dersom regningen ble presentert i form av økt bedriftsskatt her og nå for de bedriftene som ikke sliter. En annen uheldig effekt ved at det oppleves som gratis å hente penger fra pensjonsfondet, er at andre måter å finansiere slike ekstraordinære utgifter på kanskje ikke blir vurdert.

Et åpenbart alternativ til å tappe pensjonsfondet er å låne penger i utlandet. Dersom Norge hadde utstedt statsobligasjoner (som er et fint ord for gjeldsbrev), hadde vi fått solgt dem umiddelbart. Inntektene kunne vi brukt til å finansiere koronastøtten.

Les også: «Jo da. Rent teknisk er det sparing. Men sparing til hva?»

Så kan man innvende at det ville vært det samme som å låne penger for å sette i aksjer, og det bør ikke et land drive med. Til det er å si at vi selvsagt må holde statsbudsjettet og pensjonsfondet atskilt. Det er jo i grunnen hele poenget med fondet. Statens mulighet og rett til å utstede obligasjoner er et opplagt verktøy i en finansministers verktøykasse. La oss se hva som kunne skjedd hvis vi hadde gjort det da, i stedet for å tappe fondet vårt:

For det første hadde vi oppdaget at det faktisk er billigere for Norge å låne penger i utlandet enn å bruke egne sparepenger. Langsiktig forventet avkastning i pensjonsfondet er på fem prosent. Når Norge som verdens mest solide lille land skal låne penger, ser långiverne på vår kredittrating, som er AAA. Det er så sikkert som det kan få blitt, og dermed får vi låne penger svært billig.

Norge kan låne penger til en tiårig fastrente på ca. 1,5 prosent. Når vi trekker fra en prisstigning på to prosent på begge sider, betyr det at vi tjener tre prosent på investeringene i Pensjonsfondet, mens et obligasjonslån ikke vil koste Norge noen ting som helst. Utlendingene er så glade for å ha et sikkert sted å oppbevarte pengene sine at de betaler Norge for å passe på dem.

Les også: «Her har de borgerlige nemlig oppdaget at de kan få i pose og sekk»

Norge kunne altså lånt penger helt uten kostnad, samtidig som vi lot våre egne penger stå investert i pensjonsfondet og vokse.

Det andre som ville skjedd er at vi ville fått synliggjort kostnaden for koronastøtten. Den ville for alltid vært knyttet til de statsobligasjonene Norge utstedte i 2020 og 2021. Vi kunne dermed gjort det til et poeng at vår generasjon som nøt godt av disse lånte pengene, også skulle betale ned lånet vårt selv. Det kunne vi gjort ved å planmessig kjøpe gjeldsbrevene tilbake i løpet av 20 eller 30 år uten å bryte handlingsregelen. Resultatet hadde vært at Norge sparte mange penger og i tillegg sendte regningen for pandemistøtten til oss som mottok den, i stedet for å sende den videre til våre ufødte barnebarn, slik denne regjeringen alltid gjør.

Kjetil Staalesen

Spesialrådgiver i LO

Mer fra: Kommentar