Kommentar

Et bedre Norge på andre siden

Neste uke har det gått et år siden Norge først stengte ned. Nå må vi trekke lærdom og bygge et mer rettferdig Norge.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Vi står begge uten inntekt, og ingen av oss har fått vedtak om dagpenger. Vi har to barn. Vår erfaring er kaos og økonomisk usikkerhet». «Går veldig utover psyken og hverdagen er tøff både økonomisk og generelt». 

«Student med 20 prosent fast stilling, mistet alle vakter i hele sommer og får ingen dagpenger grunnet lån/stipend fra Lånekassen». «Kjipt å være student som tjener 190 000 i året og når man blir permittert er det forventet at jeg skal leve på kun stipend/lån». 

«Vi er livredde for egen helse og familiens helse», «Liten butikk, så vanskelig å holde avstand til kundene».

Dette er vitnesbyrd fra noen av dem som har båret den tyngste børen det siste året.

Les også: Smitter korona lettere blant barn nå? Og blir flere syke? Her får du svar

I et samarbeidsprosjekt mellom Tankesmien Agenda og Handel og Kontor har vi spurt hvordan deres medlemmer har merket krisen på kroppen og i lommeboka. Et flertall av de vi spurte har opplevd økt arbeidsbelastning og vært bekymret for smitte. Mange av dem jobber i dagligvarehandelen.

Andre har opplevd utstrakt permittering og dårligere økonomi: En tredjedel av medlemmene som har besvart undersøkelsen har helt eller delvis mistet jobbene sine, mange av dem i reiseliv og detaljhandel.

Neste uke er det et år siden landet stengte ned.

Les også: «Jeg kan love dere at hun ikke følte at barn og unge ble særlig prioritert»

Pandemien har, slik blant annet sentralbanksjefen slo fast nylig, ikke rammet Jørgen hattemaker og kong Salomo likt. De som har båret den største byrden er de som hadde minst fra før. Vi må tro at vi på ett år har lært noe, kan forbedre innsatsen, og allerede nå forberede oss på det som kommer etter krisen.

Det er selvsagt lett å være etterpåklok. Det var avgjørende at det gikk fort under den første runden med krisepakker. Men nå vet vi mer, og bør endre innretningen på en del av korona-ordningene. Vi må gjøre mer for å holde kjøpekraften oppe blant flere. Vi bør sørge for at de som fortsatt går ledige får muligheten til å fylle på med kompetanse. Erfaringen så langt er at svært få benytter seg av de utvidende mulighetene til dette. Tilbudet gjøres bedre kjent og tilpasses bedre til behovene som finnes – slik at så mange som mulig får sjansen.

Det er dyrt med krisepakker. Men det er enda dyrere om folk blir stående lenge utenfor arbeidslivet.

Les også: «Den største opplevelsen i vårt liv ble tatt fra oss»

Vi må for all del unngå at ledighet og utenforskap får låse seg fast. Vi må også vurdere økte tillegg eller ordninger og forsikringer for dem med de mest smitteutsatte yrkene og dem som opplever spesielt tung belastning.

Denne krisen har åpnet manges øyne for hva som egentlig er samfunnskritiske jobber. Det er viktig at de verdsettes med mer enn klapping i tida som kommer.

Vi må tenke framover. Krisen har vist at vi trenger sterke fellesskap, faste jobber og et organisert arbeidsliv. LO har opplevd medlemsvekst på mange tusen medlemmer. Også arbeidsgiversiden rapporterer om vekst. Trepartssamarbeidet har vært avgjørende for å sikre gode økonomiske støttetiltak under koronakrisa. Det blir avgjørende for å bygge økonomien opp igjen i årene som kommer, når vi både skal ut av en pandemi, sørge for en grønn omstilling og redusere ulikheter.

Da må vi sørge for at dette systemet er klart for nye utfordringer.

Les også: Da koronaen kom til Norge – slik har viruset og tiltakene for å stoppe det preget landet

En regjering som den vi har i dag, som aktivt anerkjenner det uorganiserte arbeidslivet, er med andre ord feil løsning. Isteden trengs politikere som bruker trepartssamarbeidet aktivt på enda flere områder enn i dag, og stiller opp med verktøyene de har for å gjøre det mer attraktivt å organisere seg. Et stikkord er økt fagforeningsfradrag.

Arbeidslivet kan endre seg etter krisen, men om det blir til det bedre eller verre avgjør vi selv. Kanskje kommer vi aldri tilbake til tidligere måter å organisere arbeidsdag og arbeidsoppgaver på. det kan være til fordel for mange arbeidstakere og for utføringen av arbeidet.

Hjemmekontor kan være bra distrikts- og familiepolitikk, men vi trenger også jobbfellesskap, trygghet og god ledelse. Veien ut av krisen er en gylden mulighet for å tenke nytt i arbeidslivet om både dette og for eksempel digitalisering. Men det krever grundig evaluering, retning og fordeling av ansvar, i tett samarbeid med partene i arbeidslivet.

Det er også helt avgjørende at vi videreutvikler velferdsstaten vår.

Les også: Funksjonshemmede rammes hardt av pandemien

Allerede før koronakrisen opplevde vi raskt voksende forskjeller, både i inntekt og formue. Våre velferds- og skatteordninger er viktige verktøy for å holde forskjellene nede, men utvikling og politikk de siste årene har gjort dem mindre omfordelende.

Koronakrisen har ytterligere forsterket disse forskjellene. Vi har ikke alle vært i samme båt. Mer i samme storm, men med veldig ulike båter. Mens noen sliter med å betale strøm- og telefonregninger, har andre fest i boligmarkedet. Vi må sørge for at alle båtene kommer trygt i havn.

Etter finanskrisen i 2008 var resultatet at bankene ble reddet for å redde økonomien. I årene som fulgte lovte verdens ledere at vi ikke igjen skulle «privatisere gevinst og sosialisere tap». Resultatet ble dessverre det motsatte. Denne gangen må vi bevise at vi kan løse en krise på en rettferdig måte, nå og framover.

Mer fra: Kommentar