Kommentar

Europas vanskelige spagat

Det var en gang at Kinas viktigste eksportartikler var Mao-luer, Mao-merker og Maos lille røde bok. De var mest for kuriositeter å regne, og folk flest lo av dem. Den tiden er forbi.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I forrige uke kunngjorde EUs statistiske byrå at Kina har detronisert USA og blitt Europas viktigste handelspartner. Nyheten markerer et tidsskille. I årene som kommer vil vi få mer av Kina i Europa og mindre av USA. Det eneste som kan hindre det, er en grundig felleseuropeisk selvransakelse.

De to viktigste spørsmålene lyser allerede klart på himmelen: Hva vil vi? Og hvor går vi?

Kina var et av få land som i fjor hadde økonomisk vekst. Til tross for myndighetenes strenge tiltak for å stanse covid-19-viruset, økte landets brutto nasjonalprodukt med 2,3 prosent. Samtidig krympet EUs og USAs økonomier med henholdsvis 6,4 og 3,5 prosent.

Kinas suksess kan i stor grad tilskrives landets velutviklede eksportindustri. Mens andre land gikk i stå, kunne kinesiske eksportbedrifter fylle tomrommet ved å forsyne verden med forbruksvarer som elektronikk og fritidsutstyr, og ikke minst medisinsk utstyr. Vareflommen til EU-landene hadde i fjor den svimlende verdi av 709 milliarder amerikanske dollar. Dermed måtte USA melde pass.

Les mer: Ett år etterat koronaviruset ble oppdaget: I Kina er livet nesten normalt (+)

Covid-19-pandemien har uten tvil styrket Kinas posisjon som global stormakt. Sentrale personer i EUs maktapparat legger ikke skjul på sin uro. NATO er heller ikke upåvirket.

Alliansens generalsekretær Jens Stoltenberg blir stadig tydeligere i sin tale. Som han sa på en pressekonferanse i NATO-hovedkvarteret forleden: «Kina og Russland står i spissen for et autoritært anslag mot en regelbasert internasjonal ordning. Derfor bør vi styrke vår politiske dialog og vårt praktiske samarbeid med likesinnede partnere for å fremme våre verdier og beskytte våre interesser.»

Det er lett å være enig med Stoltenberg. Problemet er at Europa befinner seg i en smertefull politisk spagat.

Mens våkne vestlige politikere advarer mot for tette bånd til Kina, er vestlige næringsaktører utelukkende opptatt av å tjene penger. Og pengene finnes i Kina.

Da EU og Kina forleden ble enige om en omfattende investeringsavtale, jublet både tysk og fransk storindustri. Avtalen ble kunngjort 30. desember, tre uker før Joe Biden tiltrådte som president. Hvorfor kunne ikke EU ha ventet litt og rådført seg med oss? spurte hans representanter da nyheten ble kjent.

Les også: «Internasjonal politikk dreier seg mer og mer om konflikten mellom USA og Kina»

Allerede 22. desember anmodet Jake Sullivan, Bidens påtroppende sikkerhetsrådgiver, EU om ikke «rushe» avtalen i mål. Forbundskansler Angela Merkel fanget opp advarselen, men lot seg ikke affisere. Til høsten går hun av etter fire perioder ved roret; derfor var det så viktig for henne å sluttføre forhandlingene. I motsetning til flere andre tyske politikere har Merkel stått for en «myk» Kina-politikk. Kineserne var for sin del opptatt av å komme USAs neste president i forkjøpet.

Som medlem av Verdens handelsorganisasjon har Kina hatt nokså fri adgang til det europeiske markedet. Investeringsavtalen som nå foreligger, skal gagne europeiske investorer i Kina. Kinesiske myndigheter har i en årrekke forsøkt å stikke kjepper i hjulene for utenlandske investorer. Nå får de langt bedre betingelser, i hvert fall på papiret.

Kritikere av avtalen er likevel redde for at Europa i sum vil gjøre seg enda mer avhengig av Kina.

De hevder også at avtalen er uklar på områder som EU normalt er opptatt av, som miljø og arbeidsvilkår. Kina har ennå til gode å ratifisere Den internasjonale arbeidsorganisasjonens konvensjoner mot tvangsarbeid. Ifølge FN er mer enn en million uighurer satt på tvangsarbeid i store interneringsleire i den vestlige Xinjiang-regionen. Det bør også være kjent at det kinesiske lederskapet forbyr frie fagforeninger. Derfor kan konkurransevilkårene aldri bli «like».

Les også denne: Koronaåret - slik har korona endret verden

Allerede på 1970-tallet sto Kina fram som tilhenger av det europeiske felleskapet. Et sterkt Europa ble i Beijing ansett som en mulig motvekt mot USA. Også i det nye årtusen har de kinesiske lederne omtalt EU i positive vendinger. Dragkampen om investeringsavtalen pågikk likevel i sju år. Ved å komme EU i møte like før Biden rakk å flytte inn i Det hvite hus, klarte lederne i Beijing å slå en ny kile i det transatlantiske samarbeidet.

Kinas positive syn på EU er imidlertid ikke absolutt. Hvis de kinesiske lederne finner det formålstjenlig, går de ikke av veien for å så splittelse i fellesskapet.

Særlig i de senere år har de gjort det til en spesialitet å fri til medlemsland som er kommet på kant med Brussel. Resultatet er blitt en løs organisasjon kalt «17 + 1», det vil si 17 EU-land pluss Kina. «De sytten sorte får», som enkelte omtaler dem, er land i Sentral- og Øst-Europa med lange autoritære tradisjoner. Ungarn er ikke overaskende ett av medlemmene. Statsminister Victor Orbán gir tidvis inntrykk av Kina har mer å tilby enn EU.

Sekretariatet til dette alternative fellesskapet ligger talende nok i Beijing.

Delvis på grunn av Kina fremstår EU som mer splittet enn på lenge. Straks investeringsavtalen ble kjent, uttalte representanter for Polen, Belgia og Spania at de følte seg «knust av den tyske maskinen i EU-kommisjonen». De siktet ikke bare til forbundskansler Angela Merkel, men også til kommisjonens president Ursula von der Leyen og handelsdirektør Sabine Weyand. Begge er tyske.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Biden rakte Europa en ustrakt hånd lenge før han ble president. Han gjorde det på ny da han fredag i forrige uke talte på videolink til en sikkerhetskonferanse i München. I motsetning til Trump understreker Biden viktigheten av en felles opptreden overfor Kina, ikke bare i økonomiske spørsmål, men på alle områder. EU-kommisjonen ga ham en dårlig start, og det er ikke sikkert at fortsettelsen blir bedre. Tilhengerne av en mer uavhengig europeisk kurs kan argumentere med at USA – Biden til tross – ikke er til å stole på, og at «trumpistene» fremdeles er skremmende mange. Europa må derfor stake ut sin egen kurs.

Investeringsavtalens skjebne blir avgjort i EU-parlamentet. «Det blir ingen avtale uten vårt samtykke», fastslo Reinhard Bütikofer, en tysk representant for De grønne, forleden. Parlamentet skal ikke bare ratifisere avtalen, men også påse at den etterleves. Det siste blir ingen lett oppgave, for ingen utenforstående for lov til å kikke Kina i kortene. Aller minst europeiske politikere som er kritiske til den ufeilbarlige giganten i øst.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Mer fra: Kommentar