Kommentar

Morna, Jensen

Det mest overraskende med Siv Jensens abdikasjon, er at den ikke kom før.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det har vært mange tilbakeskritt for Fremskrittspartiet det siste året. Og det er tungt å ta fatt på jobben med å bygge mot 20 prosent igjen når fasit nå i februar viser 7,8 prosents oppslutning på målingene. De er godt under halvparten så store som de var høsten 2013, da de stormet inn i regjering.

Det er et historisk dårlig nivå for partiet. Og det er bare et halvår til valget. Tallet tangerer den nedslående tilbakemeldingen fra velgerne partiet fikk i kommunevalget 2019. Og da er det like greit for Siv Jensen å la noen andre ta over jobben som partileder. Seks og et halvt år høyt hevet, med svarte biler, i lyset fra lysekronene, prektigheten og suvereniteten i Det kongelige norske finansdepartement gjør noe med deg. Med selvbildet, med perspektivene, med stil og form. Det stimulerer i hvert fall ikke til nevekamp i politisk opposisjon. Det er klart det var nedtur med trikken hjem og lunsj i stortingskantina.

Les også: Frp-leder Siv Jensen trekker seg: – Selvsagt litt vemodig

20. januar 2020 etter lunsj satte Siv Jensen strek for den første regjeringen med Fremskrittspartiet i norsk historie. Grasrota i partiet hadde sagt hit, men ikke lenger. Det var på tide å slippe ansvaret for landet, bli uansvarlige og igjen begynne å bare tenke på seg sjøl for de mørkeblå. Det ga umiddelbar opptur på målingene. Selv om Jensen ikke ønsket seg ut av posisjon, var det et tydelig signal om at velgerne likte dem bedre i opposisjon. De fikk tilbake sitt Frp, som ikke ville ha hjem sviktende IS-kvinner med barn og heller tale makta midt imot.

Men før noen i Frp rakk å tenke på framtida, forsvant partiet inn i koronatåka. Mens Høyre-Sanner og Høyre-Høie ble forvandlet til supermenn og gjorde krise til mulighet, sto Frp nakne igjen i stortingssalen. Ingen kameralys, ingen mikrofoner. 15 prosent og applaus i februar 2020 ble til 7,8 prosents oppslutning i 2021.

I sommer tok den nå ekskluderte Oslo Frp-lederen Geir Ugland Jacobsen motet til seg og sa det mange mente måtte sies. Han pekte på Siv Jensen, antydet et lederproblem i partiet, og sa at det ikke var noen selvfølge at Jensen ble nominert på førsteplass på partiets liste i Oslo til det forestående stortingsvalget. Han manet til lange skritt mot høyre for partiet. Det ble en skikkelig oppvask. Miljøet i Oslo ville nasjonalt heller skyve fram nestleder Sylvi Listhaug.

Les også: Carl I. Hagen tror lederskiftet vil gi Frp en ny giv

Nå peker Siv Jensen selv på Listhaug. Jensen er åpenbart ikke motivert til å kjempe partiet tilbake til gamle høyder. Jensen var knapt ute av dørene i finansdepartementet i fjor før spekulasjonene om hennes framtid i partiet begynte. Da var det fire måneder igjen til leder skulle velges på partiets landsmøte. Ville hun trekke seg?

«Jeg vil gjerne lede partiet i den nye opposisjonstilværelsen og bygge organisasjonen til nye høyder», sa hun med begeistrede ord til egen organisasjon. Da må ha vært tungt å se at tallene krymper for hver måned som går. Det som måtte ha vært av motivasjon, forsvant. Hun orker ikke. Det er menneskelig. Det er ikke å gi opp, men å innrømme at andre har bedre forutsetninger. Det står det respekt av.

Hun har vært leder av Fremskrittspartiet i nesten 15 år. Det er tre år lenger enn Stoltenberg ledet Arbeiderpartiet. Tre år lenger enn Bondevik styrte KrF. Kristin Halvorsen holdt ut med SV i 15 år og da var det helt bunnskrapt.

Siv Jensen hadde ikke mer å bevise. Og gir seg på bunn.

Les også: Listhaug kan ta over Frp-roret: – Vil trolig dra partiet mer mot det ekstreme høyre

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen