Kommentar

Håp i havet

Klimasøksmålet har gitt oss en sjelden innsikt i norsk oljeforvaltning.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Et klassisk spørsmål om Norge og norsk oljeforvaltning, som vi kanskje aldri helt får svar på, går slik: Er Norge et land med et oljeselskap, eller er Equinor et oljeselskap med et land?

Spørsmålet lå som en skygge over rommet da Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité hadde åpen høring om prosessen forut for åpningen av Barentshavet sørøst på mandag.

Les også: Oljehøring i Stortinget: Varsler slår alarm om ukultur

Bakgrunnen er klimasøksmålet som Greenpeace og natur og Ungdom anla mot staten. De mente at 23. konsesjonsrunde, som inkluderte 34 blokker i Barentshavet sørøst, var i strid med Grunnlovens paragraf 112 om retten til et rent miljø. Saken gikk til Høyesterett, der staten til slutt vant.

Men om miljøorganisasjonene tapte selve saken, vant de noe annet. I forbindelse med rettsprosessen ble flere dokumenter og eposter lagt fram. De tyder på at Olje- og energidepartementet har presset fagfolkene i Oljedirektoratet ganske hardt. En rapport viste at det kanskje ikke stemte at verdiene i Barentshavet sørøst lå på mellom 50 og 280 milliarder, slik Stortinget ble forespeilet.

Les også: Foreslår store endringer – Stoltenberg ønsker seg et større Nato med mer penger

Den advarte om at dersom oljeprisen sank, ville verdiene i Barentshavet komme i minus. Selv med uendret pris var risikoen for noen sånt 25 prosent. Og maks gevinst var 50 milliarder, ikke mellom 50 og 280.

Det blir feil å si at denne rapporten er mer riktig enn de tallene Stortinget faktisk fikk. Det mest sikre man kunne si om verdiene på dette tidspunktet, var at alt var usikkert. Men Stortinget burde fått all tilgjengelig informasjon. Særlig når rettssaken også fikk dokumentert eposter fra Olje- og energidepartementet der Oljedirektoratet fikk beskjed om at de skulle ha en verdivurdering som klart indikerte at man burde åpne havområdet, og om man ikke fikk det, skulle verdivurderingene tas ut. «Pass på at Barentshavet sørøst ikke snakkes ned», var beskjeden fra departementet.

Les også: «Opplevelsen av å bli utpekt som syndebukker vekker sterke følelser»

I en epost står det også at departementet ikke ønsket å få ny informasjon rett før Stortinget skulle behandle saken. Det kunne skape forvirring. Dette skjedde i mai 2013, altså helt på tampen av perioden til den rødgrønne regjeringen, da Ola Borten moe fra Senterpartiet var olje- og energiminister.

I ettertid har det kommet påstander om at informasjon siles, redigeres og stanset på veien fra Oljedirektoratet, til departementet, videre til statsråden og til slutt til Stortinget. Det er i tilfelle svært alvorlig. Det er et grunnleggende demokratisk prinsipp at de folkevalgte skal få alle relevante fakta på bordet når de fatter sine beslutninger. I oljepolitikken tar fellesskapet nesten hele den økonomiske risikoen ved leting.

Vi får det tilbake ved at vi får nesten hele den økonomiske gevinsten ved funn. Tilliten til dette systemet kollapser dersom Stortinget fatter beslutninger om dyre leteprosesser som ikke resulterer i funn, på sviktende grunnlag.

Derfor er denne saken så viktig.

Les også: «Folk flest er kanskje ikkje klimafornektarar, men dei er heller ikkje vegetarianarar»

Men Kontroll- og konstitusjonskomitéens leteboring i hukommelsen til nåværende og tidligere olje- og energiministre avdekket stort sett bare tomme brønner. Ola Borten Moe mente at Stortinget hadde fått all relevant informasjon. Det var Oljedirektoratets nåværende og tidligere direktører, Bente Nyland og Ingrid Sølvberg, enige i. Komitéleder Dag Terje Andersen måtte minne om at «om Stortinget har fått den informasjonen vi skal ha, er det nok Stortinget som vurderer».

Flere ansatte i Oljedirektoratet som er blitt invitert til høringen, har valgt å ikke møte. Det har de rett til. Da Andersen spurte Sølvberget om hun eller hennes folk hadde vært i dialog med de som valgte å ikke møte, svarte hun nei. Dette hadde vært den enkeltes initiativ. Freddy André Øvstegård fra SV presiserte spørsmålet: «Har noen andre ansatte vært i kontakt ed dem som sa nei til å møte?». «Noen tok kontakt med personalleder, eller ble kontaktet av personalleder», svarte Sølvberget da.

Det tar seg dårlig ut å være så omtrentlig i en kontrollhøring. Særlig når man er direktør for et statlig direktorat. Men Sølvbergets innstiling er ganske symptomatisk for hvordan folkevalgt kontroll er blitt møtt med en tidvis svært arrogant paternalisme i denne saken.

Da Høyesterett behandlet søksmålet, sa regjeringsadvokat Fredrik Sejersted at Grunnlovens paragraf 112 aldri ville blitt vedtatt hvis politikerne den gangen hadde visst at den kom til å bli brukt slik som i Klimasøksmålet. Underforstått: Paragrafen var en misforståelse, eller en tabbe Stortinget hadde begått.

De ville aldri vedtatt den hvis de hadde trodd at den kunne begrense norsk oljevirksomhet. Uttalelsen var så oppsiktsvekkende at Jette Christensen fra Ap, som var saksordfører, måtte gå ut og presisere at, jovisst var Stortinget klar over hva de gjorde.

Den samme type holdninger kom til uttrykk i høringen. Ola Borten Moe spiste opp sin taletid i store jafs med å komme med belærende og irettesettende betraktinger om oljepolitikken generelt, i stedet for å svare på spørsmål. Han avsluttet med å si at dette var et pedagogisk, ikke et politisk problem.

Det kunne lett forstås som at hovedproblemet ikke var at Stortinget ikke hadde fått informasjon, men at de ikke var i stand til å skjønne den informasjonen de hadde fått. Og da de to toppbyråkratene som sittende Olje- og energiminister Tina Bru fra Høyre hadde med seg, gjentatte ganger kom med detaljerte og omstendelige foredrag om saksgangen i en konsekvensutredning og beskrivelser av hva som er en rapport, hva som er et scenario og hvordan man gjennomfører en statlig høringsprosess, kom komitémedlem Eva Kristin Hansen fra Ap til slutt med følgende hjertesukk: «Jeg opplever denne høringen som at man tror Stortinget ikke vet hva vi snakker om, og at Stortinget snakkes ned».

En slik infantilisering av politikerne skaper ikke tillit. Norsk oljepolitikk er på full fart over i en ny tid, der den møtes med mer kritiske blikk, flere spørsmål og langt mindre entusiasme.

Høringen i kontrollkomitéen tyder på at det er et stykke igjen å gå før det har sunket helt inn.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen

Mer fra: Kommentar